Bare skomerker

For å samle trådene og gi et lite innblikk i noe av det som finnes der ute, har jeg satt sammen en oversikt over minimalistiske skomerker. Målet er å gå disse nærmere i sømmene ved en senere anledning. Legger inn linker slik at dere kan se litt selv så lenge.

Har prøvd

Vibram Fivefingers – sitter best av samtlige sko på lista. Digg å løpe i, men får fort gnagsår mellom tærene og andre steder der sømmene gnager.

Vivobarefoot – mest anvendbart av merkene. God holdbarhet på såla; kan gå opp i liminga, men da limes igjen. Stor sortimentsdybde.

Feelmax – solide fjellstøvler/vintersko. Som løpesko sleit jeg fort hull i den tynneste såla. Fikk dog tilsendt et nytt par.

Tadeevo – tynne tøysko; såle formet som et fotavtrykk. Fine til innendørs bruk. Stasjonert som ekstrasko på jobb.

Softstar Shoes – for bred til å kunne brukes – var visst for EKSTRA brede føtter (finnes også i smalere). Liker dog det unike designet.

Under utprøving

Groundies – førsteinntrykket er bra. Kanskje litt myk såle. Minner veldig om Vivobarefoot. Har sko som passer mer til hverdags.

Xero – en av få vanntette minimalistiske sko der ute. Strekker seg over ankelkulen og har en litt stivere såle enn andre sko.

Vil prøve

Muki – mer til hverdags og alternativt bruk. Ser litt snåle ut, men greit å holde utkikk over hva som rører seg.

Merrell Vapor Glove – har sett på denne i butikken. Virker like enkel som den bør være. Tenker hovedsaklig til løping.

Den ultimate minimalistiske sko – har ikke blitt laget ennå. Tenker fortsatt på hvilke materiale denne bør ha. Kommer nok innen 2030.

Avslutningsvis

Bakdelen er at alle disse merkene må bestilles over internett. Utsalgsprisen i seg selv er relativt høy, og i tillegg kommer frakt og mest sannsynligvis tollavgift. Håpet er at noen en dag skal ta til vett og starte en egen butikk for denne typen sko. Jeg har selv solgt en del, og folk er som regel ganske enkel å overbevise. Noen blir til og med veldig fornøyde og kommer tilbake. Tenke seg det!

Hvilke minimalistiske sko har du testet? Legg igjen en kommentar nedenfor.

Føtter på fjell

Det slår meg at mennesker er lett påvirkelige. Nære relasjoner mer enn andre. Det er de som klamrer seg til håpet om at det virkelige er disse minimalistiske skoene som skal gi den ultimate helbredelse. En «ta av deg dine sko og bli født på ny!» type of thing. For det bør jo være enkelt; det høres overbevisende ut. Naturlig. Ikke minst naturlig. Det er veldig viktig i dag.

Det kan være søken etter komfort, ønske om oppmerksomhet eller streben etter stadig fremgang, som motiverer. Selvfølgelig er jeg også egosentrisk nok til å innbille meg at noen lar seg påvirke av «these writings of a madman», her på denne siden. Om jeg ikke er en dyktig motivator, er jeg en mester i forvirring!

Når Bjørn Eidsvåg synger om å sette sine føtter på fjell, går tankene i stedet mot at mange sklei ned og satt seg fast i myra. Ja, det må ha regnet mye den dagen. For det er jaggu meg et fåtall av mine bekjente som fortsatt har like stor tiltro til denne vekkelsesbevegelsen, som for syv år siden. Det finnes mange illeluktende, slanke sko innerst i manges garderobeskap.

Ei heller ser vi snurten av minimalistiske sko i norske forretninger. Ah, de solgte ikke nok; var dermed ikke lønnsomme. Tykkere sko markedsføres mer. Det høres jo veldig fornuftig ut. Myke, lette sko. Også skryter jo tante Agatha over at hofteproblemene har forsvunnet. Hun kjente dem i alle fall ikke under bridgeturneringen sist fredag. Det stemmer jo med det alle andre sier, og hyllene var jo overfylte av ulike modeller. Tante Agatha ble helbredet.

Da fant hun tilbake til seg selv.

Sta som faen

En trend er som et fly: det tar av, flyr høyt en stund og ender sin ferd på bakken igjen. Ved mer varige endringer opphører tyngdekraften et sted der oppe i luften og flyet svever inn i fremtiden. La oss likevel ikke glemme at fly forurenser. Mange har sterke meninger om det. For kanskje blir fremtidens fly elektriske? Eller noe helt annet.

Not so Trendy, eh?

Mediene skriver ikke lengre om barbeintløping. Minimalistiske løpesko selges knapt i noen butikker. På internett har det dog dukket opp flere nye minimalistiske produkter, og forskningsartikler blir stadig publisert. Ikke det at de kommer opp med så mye nytt.

Luftig

Mitt fly svever fortsatt der oppe. Til alle tider, i all slags vær. Kulda gjør meg likevel forbannet, der jeg gløtter bort på høydemåleren. Bør jeg gjøre et lite unntak? Innrømme å ha dratt det for langt? Nå nei. Det er ingen løsning for en sta jævel som meg!

Flyskam

De fleste fly lander pent på bakken. Andre krasjlander dessverre. Noen få svever kanskje rundt til evig tid. Et sted der ute i verdensrommet. Men så finnes det også mennesker som aldri flyr. Det burde jo vært meg. Bærekraftig, kortreist og sta som faen. En evig vandrer.

Den late mosjonist: Hvorfor løping er kos

Jeg anser meg selv som ganske aktiv og sprek, men jeg har definitivt mine late perioder. I slike perioder føles det meste som et tiltak, og aktivitetene som foretrekkes er ganske, eh, inaktive. Heldigvis følger det ofte lysere perioder, der negative tanker blir til positive. Motivasjonen sniker seg tilbake selv om det er hodeløst tungt å starte opp igjen. Løpeturene er både sporadiske og smått komatøse, men formen blir merkbart bedre for hver uke som går. Gode opplevelser fostrer ytterligere gjentagelser, og vips, så er jeg tilbake i løpeform igjen.

Foto: Tom A. Kolstad
Foto: Tom A. Kolstad

Litt etter litt

Det ovennevnte er i og for seg en velkjent greie. Jeg ønsker likevel å fremheve at en slik prosess ikke trenger å være tung, frustrerende og full av bannskap. Den kan bestå av korte fine turer, på lav intensitet, der gode opplevelser ute i det fri, er hovedfokus. Selv om noen sier at du burde løpe raskere, at du burde presse deg ut av komfortsonen, er det ingen grunn til å føle at det er noe krav. Løp en fin liten runde. Utforsk nye steder. Se på naturen, folk og gamle bygninger. Hør på lydene. På stillheten. Bare løp.

La de harde øktene komme

Forhåpentligvis har den skånsomme starten skapt gode løpeopplevelser og gitt deg en idè om at løping kan være en ganske alright ting å gjøre. At løping kan være en fin måte å koble av på. Distansere hverdagen for en liten stund. Du merker også at noen løpeøkter definitivt kjennes lettere ut enn andre, og at enkelte økter følgelig oppleves ganske tunge. Kjenn derfor litt på hvordan du ligger an, for hver økt som går, og tilpass lengde og intensitet deretter. Kjenner du deg lett og fin en dag, gi på litt ekstra og flyt avgårde. Dermed kommer de harde øktene mer naturlig.

Foto: Tom A. Kolstad
Foto: Tom A. Kolstad

Hvor kosen kommer inn i bildet

På denne måten synes jeg løping føles mer komfortabelt og lystbetont. Fra en ikke-løpers perspektiv høres det ganske rart ut at det kan være koselig å løpe. At det ikke trenger å være et evigvarende slit og mas. Bare en enkel aktivitet man kan kose seg med. Harde økter så vel som korte og rolige turer. Jeg liker dem alle sammen. I tillegg opplever jeg stadig at et glis tvinger seg frem, mot slutten av løpeøktene mine. Hvor dette gliset kommer fra, vet jeg ikke. Det bare trenger seg frem, spontant som bare det. Noe jeg tenker må være et sikkert tegn på at jeg har gjort noe riktig. Et tegn på glede.

Baklengs løping

Å løpe baklengs høres kanskje ut som et steg i feil retning. Det ser definitivt ganske snålt ut og kan da umulig være en veldig praktisk fremgangsmåte, med mindre du er kjerringa med hodet under armen eller hun ekle jenta i Exorsisten. Øynene bør altså være i stand til å følge med hvor ferden går, noe baklengs løping (BL) raskt gjør til en utfordring. Dessuten går det jo fortere å løpe fremover, på vanlig måte, og i tillegg ser det ganske dust ut for de vi møter på. Så hva er da poenget med å løpe baklengs?

Løpsteknikk

Vi løper på samme måte, bare helt bakvendt. Teknikken legger tilrette for at fot-ballene møter bakken først, etterfulgt av hæl og tær. Steglengden blir kortere og stegfrekvensen høyere. Videre blir støtet som oppstår idet foten møter bakken mindre ved BL, og vi sparer knærne for unødvendig mye juling. Dette resulterer i et hardere fraspark, men dog en mindre effektiv løpsteknikk. Muskler og sener lagrer energi i fotisettet og bruker energi i frasparket. BL er dermed mer energikrevende enn løping forover, fordi kraften i frasparket er hardere enn fotisettet.

Fordeler

BL har også blitt brukt i rehabiliteringsarbeid. Siden BL er en mer energikrevende aktivitet, er det derfor mulig å arbeide på en relativt høy intensitet, samtidig som støtet på skjøre knær reduseres og lårmusklene styrkes. I tillegg er denne uvante teknikken også hensiktsmessig for å forbedre både koordinasjon og balanse. Det har til og med vist seg at BL også kan gjøre oss bedre til å løpe forover!

Bevisstgjøring

Så, til slutt: Hva har da baklengs løping til felles med barbeint løping? Jo, en hel del. Som vist ovenfor er løpsteknikken ved BL overraskende lik en barbeint løpsteknikk, bare i motsatt fartsretning. Dette gjør at jeg ønsker å anbefale å bruke BL til å bli kjent med hvordan du kan løpe barbeint på en hensiktsmessig måte. Det er liksom ikke så fryktelig mange måter man kan løpe baklengs på, noe som gjør det til en spennende måte å utforske barbeint løping på. Altså, prøv deg litt frem (og tilbake), og vær bevisst på hvordan du beveger deg i de ulike retningene, så løper du nok plutselig bedre både den ene og andre veien!

 

 

 

Var alt bedre før?

Det er til tider utrolig fascinerende hvordan tidene forandrer seg. Ser vi tilbake til 1960-tallet, var det stort sett bare konkurranseløpere som var ute og løp gatelangs. Det var nemlig ikke vanlig for den gjengse innbygger å bruke fritiden sin på å løpe lengre distanser helt uten ærend. Men heldigvis ble løping etter hvert promotert som en helsefremmende aktivitet for folk flest, og disse langsomme «joggerne» økte raskt i antall og var med på å skape en joggebølge.

Det snakkes om at vi er inne i en ny joggebølge i dag, i den forstand at løping igjen har blitt voldsomt populært som en mosjonsidrett. Mye har dog forandret seg siden 1960-tallet. Pulsklokker, tredemøller, treningsapper, instagramkontoer og alskens typer løpesko, preger bildet i dag. Sosiale medier har videre gjort det mulig å spre tider, tips og skryt med øyeblikkelig virkning, og har vært med på å skape en kultur hvor vi til stadighet sammenligner oss med andre løpere.

Teknologien har altså endret premissene siden den første løpebølgen og har gjort at løping ikke lengre er den enkle aktiviteten som den en gang var. Mange bruker nå mobiltelefonen til å spore løpeturene sine, måle intensitet, ta selfies og lytte til musikk. De mest ivrige har også mange løpesko, samt en stor garderobe løpetøy (Ja, for vi må vel se bra ut når vi trener?). Men er det faktisk sånn at vi kan kjøpe oss til bedre form? Kan motivasjon og løpeglede virkelig kjøpes for penger?

For meg er løping en befriende aktivitet med fokus på glede og opplevelser. Det å medbringe mobiltelefon, pulsklokke eller andre elektroniske enheter, er for meg en fjern tanke. Distraksjoner. Noen ganger blir jo også skoene liggende igjen hjemme. For enkelhets skyld. Jeg lar tankene løpe løpsk og gir øynene frie tøyler til å skaffe meg nye inntrykk og inspirasjon. For meg er løping frihet.

Dette innlegget er inspirert av min masteroppgave «Var alt bedre før? Norske mannlige langdistanseløpere i perioden 1970-1990«.

Om det å være annerledes

Jeg tror at det å løpe barbeint handler om mer enn selve aktiviteten i seg selv. Jeg tror det handler om det å være annerledes. Å skille seg fra mengden og forlate sosiale normer. Våge å ta andre valg. Prøve noe nytt, flytte grenser og sette ut på en spennende ferd mot det ukjente. Likevel kan slike valg ofte føles feil og lite hensiktsmessige. Men hvorfor føler vi det sånn? Mye av det vi i dag ser på som «vanlig», har jo tidligere vært oppsiktsvekkende og sært. Tenk litt på det du. 

Mesteparten sitter i hodet

Det har nå gått lang tid siden sist jeg løp barbeint. Uten noen spesiell grunn. Det har som regel blitt med tanken. Men hvorfor lar jeg meg stoppe av tankene mine? Kanskje fordi hjernen vår alltid velger løsninger som er lett tilgjengelig og krever minst mulig energi. I det virvaret av tanker som surrer rundt der oppe vil det være umulig å tenke over alt vi gjør. Dermed automatiserer vi handlinger og legger til oss vaner. Det kan derfor se ut som om tankene mine har vært mer opptatt av andre ting den siste tiden. Jeg har jo heldigvis fått utrettet mye annet i mellomtiden. Så det er vel en prioriteringssak.

Et annet viktig poeng er at det ofte kan føles kostbart å skille seg ut. Tanker, energi og stress. Uten sko på beina må jeg takle stirrende blikk og kommentarer fra vilt fremmede. Å bli satt i en helt ny og fjern rolle, full av oppmerksomhet. Dette til tross for at jeg liker å se på løping som en aktivitet hvor jeg kan gjemme meg bort i mitt eget hode og bare løpe av gårde. Det er merkelig hvor mye situasjonen forandrer seg bare ved å gjøre noe så enkelt som å ta av seg skoene.

Vivobarefoot-1310

Hvem bryr seg ?

Det å skille seg ut kan videre oppleves som risikabelt. Man kan havne utenfor, bli satt i bås og sett ned på. Samtidig er det lett å bli usikker på det man holder på med, og redselen for å gjøre noe «feil», øker. Men her tror jeg også vi kan skylde på oss selv. På tankene våre. Jeg opplever stadig at jeg kan engste meg for små detaljer, som f.eks. at jeg har en «bad hair day», der jeg er redd for at andre skal plukke det opp og latterliggjøre det. Men like ofte opplever jeg at ingen la merke til at jeg var litt annerledes den dagen. En sjelden gang har jeg til og med fått komplimenter for ting jeg har engstet meg over! Jeg opplever dette hele tiden, både hos meg selv og andre, der det blir skapt en problematisk situasjon inne i hodet, som i utgangspunktet ikke eksisterer. Snakk om å være selvopptatt.

Vi mennesker er naturlig opptatt av hva andre måtte mene om hva vi gjør, og mange er også livredde for å få kritikk. Dette synes jeg blir godt illustrert gjennom bruken av sosiale medier, der flesteparten av oss alltid streber etter å vise oss fra vår beste side. Vi skryter over hvor flinke vi er, hauser opp egne prestasjoner og dyrker kroppen vår gjennom utallige filter. Dermed skapes det en konkurranse som ingen kan vinne. En konkurranse der alle forsøker å bli bedre i alt, alltid. Så hvorfor skal vi delta i en konkurranse der alle tilsynelatende ender opp som tapere? La oss heller sette pris på det vi har og la lysten og gleden styre det vi gjør.  Løp barbeint nedover Karl Johan en formiddag, dersom det er din greie. Frykten finnes bare i ditt eget hode.

barebein-10 2

Vær deg selv!

Selvfølgelig er det ikke slik at alle andre ser ting slik jeg gjør det. Likevel tror jeg mange kan kjenne seg igjen i situasjonene jeg beskriver, og har kanskje aldri tenkt over hvorfor de er som de er. Så hvorfor er det av og til sånn at vi lar oss påvirke av våre tanker om at andre ikke liker det vi gjør. Først og fremst kan vi aldri vite hva andre tenker. Videre kan det spørres om det er så utrolig viktig å alltid fremstille seg selv fra sin beste side? Jeg tror i bunn og grunn ikke at det har noe å si. Men likevel lar vi oss stoppe. Allerede inne i hodene våre. Av frykten og redselen for andres tanker. Utrolig dumt synes jeg. Noen ganger må man bare gjøre det man vil og være seg selv.

Bare noen tanker

Å løpe barbeint eller i minimalistiske sko er ingen trend innen løpeverden. Før de myke og godt dempede løpeskoene ble introdusert på 1960-tallet, løp folk rundt i enklere fottøy. Trekker vi linjer hele 200 000 år tilbake, da det moderne mennesket gjorde sitt inntog, var det ikke snakk om gel-demping og pronasjonsstøtte.

Forskning og vitenskap

Tilbake i 1987 ble det utgitt en studie som advarte mot de moderne og dempede løpeskoene. Studien viste hvordan et slikt løpeskodesign kan være med på å forårsake skader i stedet for å forhindre dem, og oppfordret derimot til økt barbeint aktivitet. I ettertid og spesielt de siste årene, har det blitt publisert ytterligere studier (her samlet i min bacheloroppgave) som peker i samme retning, der det gjentatte ganger blir foreslått at barbeint og minimalistisk løping kan være et hensiktsmessig alternativ.

Erfaringer

Til tross for min over-entusiastiske tiltro til minimalistisk og barbeint løping, ser jeg selvfølgelig at mange løpere ikke tar nevneverdig skade av å løpe mil etter mil i tradisjonelle, dempede løpesko. Problemet er derimot at veldig mange sliter med langvarige skader som gjør at de må kutte ned kraftig på løpingen eller i verste fall legge løpeskoene på hylla. Med tanke på at mennesket i utgangspunktet skal være godt tilpasset til å løpe lange distanser, synes jeg det er høyst merkverdig at mange mennesker er delvis eller helt ute av stand til å løpe.

Innovasjon

I boken «Bowerman and The men of Oregon«, forteller Kenny Moore hvordan Bill Bowerman utviklet flere nyskapende løpeskodesign gjennom 1960- og 1970- tallet, blant annet ved å lage såler som var mykere og ga bedre grep. Tilgangen på gode løpesko var ganske begrenset i denne perioden og de skoene som fantes var som regel tunge og klumpete. Som trener for University of Oregon fikk Bowerman teste ut sine hjemmesnekrede løpesko på flere av verdens fremste løpestjerner, deriblant vår egen Arne Kvalheim. Han forsøkte å lage lettere og mer komfortable sko, som var ment å gi raskere løpstider og samtidig forhindre skader.

Eksperimenteringen ga resultater og Bowermans elever løp raskere som følge av de nye lette skoene. Det er likevel vanskelig å måle om de nye skoene førte til færre skader sammenlignet med andre skomodeller på samme tid. Hvis Bowermans nye løpesko faktisk ga færre skader, betyr det derimot ikke at skoene i seg selv var med på å forebygge skader, men at de ga færre skader enn andre løpesko som ble brukt på 1960- og 1970- tallet. Videre er det interessant å spørre seg om nye løpere og mosjonister tåler å løpe i slike sko, på samme måte som Bowermans verdensstjerner?

Løpesko for massene

Onitsuka Tigers (forløperen til Asics) begynte etter hvert å masseprodusere Bowermans løpesko, før han etter hvert brøt fri og laget sitt eget varemerke: Nike. Salget av Nikes løpesko ble en stor suksess og sammenfall med joggebølgen på 1970-tallet, der tusenvis av mennesker i alle former begynte å løpe for en bedre helse. Etterspørselen for løpesko eksploderte og andre skoprodusenter kastet seg på ved å etterligne Nikes modeller. Bowermans løpeskodesign la dermed føringer for hvordan løpesko skulle bli seende ut i lang tid fremover.

Markedsføring & reklame

Bowermans tradisjonelle løpesko er fortsatt de mest solgte løpeskoene den dag i dag. Dette til tross for konkurranse fra både minimalistiske- og maksimalistiske (Hoka o.l) løpesko de seneste årene. Løping har blitt big business og selskapene sprøyter inn ufattelig mye penger for at løpere skal kjøpe akkurat deres sko. Videre sponses de største stjernene av de største selskapene, noe som fører til at fansen vil ha akkurat de samme skoene som sine høyt verdsatte stjerner. Kompisene dine har de siste skoene fra Mizuno, postmannen bruker Adidas, mens bestefar fortsatt stamper rundt i sine trofaste fra Nike. Det er med andre ord vanskelig å tro at man kan gjøre noe annet enn å følge strømmen.

Utfordringene 

Vi kjøper løpesko fordi de kjennes behagelige ut i butikken og fordi vi stoler på hva selgeren i butikken forteller oss. Løpesko blir valgt ut ved å undersøke et statisk fotavtrykk på en speilkasse, selv om en slik metode ikke trenger å ha noen sammenheng med skaderisiko. Noen butikker drar det litt lenger og får deg til å teste ulike sko på en tredemølle, og tilbyr deretter en analyse av hvordan du løper. En slik analyse vil vise akkurat det: Hvordan du løper i ulike sko i butikken. Det den ikke viser er hvordan du løper etter å ha tilpasset deg de nye skoene, og gir ingen informasjon om hvilke negative effekter skoene kan ha på kroppen.

Viktigheten av tid

Kroppen vår er utrolig tilpasningsdyktig og gjør det beste ut av hver situasjon vi utsetter den for. Vi ble født helt uten sko og løper naturlig barbeint som barn. Likevel klarer vi omsider å tilpasse oss å løpe med ulike typer sko på beina. Dette på samme måte som vi lærer oss andre ferdigheter som f.eks. å slå en god langpasning i fotball, kjøre bil, skrive med blyant og spille gitar. Alle tidkrevende læringsprosesser som etter hvert skaper bevegelsesmønster som faller oss naturlig. Og skal vi først forandre på noe som faller oss naturlig, som vår egen løpeteknikk, vil det kreve ytterligere tid og svette for å få det til.

 

Things are not always what they seem; the first appearance deceives many; the intelligence of a few perceives what has been carefully hidden

Phaedrus

Nedslitte sko

Hva skjer når vi sliter ned skoene våre?

Jeg stilte meg dette spørsmålet idet jeg undersøkte mine slitne løpesko, der de så fint ventet på meg ved inngangspartiet. Selv om de er av den minimalistiske sorten, har den fortsatt noen millimeter såle som slites ved bruk. Spesielt under fot-ballene og hælene, de punktene som belastes mest ved bakkekontakt. Dette fører til at sålene ikke lengre er helt flate. Dette vil få større konsekvenser på sko med mykere og tykkere såle, der områdene som belastes minst ved bruk, også slites minst.

Slitte sko

 

Jeg har ikke hørt noen som har kommentert dette tidligere, men jeg tror det vil få innvirkning på brukerne av de slitte skoene. Kroppen vår er meget tilpasningsdyktig og venner seg til stadig nye omgivelser. Dermed kan det være naturlig å tro at effektene av å bruke nedslitte sko ikke er de samme som da skoene var nye.

For mange kan dette være selvsagt. Man bytter jo ut de gamle skoene med nye, før eller senere. I mitt tilfelle er jeg usikker på om dette har så mye å si for sko med 3 mm såle. Under min undersøkelse, kunne jeg tydelig kjenne forskjeller på tykkelsen på de slitte og mindre slitte områdene. Gummien på de slitte områdene var også merkbart mykere enn resten av sålen.  Jeg kan ikke annet enn å tenke på at dette må få negative konsekvenser ved bruk.

Heldigvis har jeg flere par.

Nyere sko

 

Vivobarefoot – Taking care of business

Vivobarefoot butikk

Det er ikke så enkelt å være blogger innen et særdeles spesifikt og lite tema som dette. Derfor er det gledelig de gangene det faktisk skjer noe, som attpåtil er verdt å skrive om! Siden oktober 2013, har jeg hatt en liten hjelperolle med å selge de minimalistiske skoene, Vivobarefoot. Dette med bakgrunn i mitt ønske om å gjøre andre oppmerksomme på at det finnes alternativer til tradisjonelle sko. I et konservativt, men velstående land, vil det kanskje kreve mye å få nordmenn til å akseptere noe nytt, som i tillegg bryter med gammel tro og kunnskap. Men det er ingen umulighet.

Det som i grove trekk skiller Vivobarefoot fra tradisjonelle sko, er at de er helt flate og fleksible, med såletykkelse fra og med 3 mm. De har en bred tåboks, slik at tærne skal kunne spre seg naturlig ved belastning. Skoene kan vendes og vris i alle retninger, noe som tillater føttene dine å bevege seg slik de vil. Det føles rett og slett veldig befriende. Og naturlig.

Det startet med salg til familien, venner og bekjente. Etter hvert sto jeg også på stand på ulike events som Toughest og Oslo Maraton, for å spre det gode budskap. Jeg merker veldig godt at interessen utenfra absolutt er til stede. Skepsisen derimot, er den største fienden. Naturlig nok. De minimalistiske skoene baseres jo på et design som kan regnes som en motsats til det nåværende og etablerte skodesignet med stive, tykke såler og høye hæler. Det er å rote i hodene på folk.

Fast-forward til februar i år. Plutselig ble det stablet på beina en liten pop-up store, nede på Vika Terrassen i Oslo. Et fysisk sted vi kan treffe våre kunder på gamlemåten, face2face. Her kan kundene prøve alle de ulike modellene og få god hjelp fra kvalifisert betjening. Det har jo selvfølgelig også vært mulig å kjøpe skoene via netthandelen, men det er et stort steg å komme seg inn i en butikk, selv om det er på midlertidig basis. Moro!

Ønsker du å prøve Vivobarefoot? Kom innom butikken vår da vel! Den holder åpent hverdager 10-18 og lørdager 10-15 og holder for tiden salg på de fleste produkter, med 30-50% rabatt!

I butikken finner du også naturlige snacks fra Rent Liv, sømløst kompresjonstøy fra Compressport og elastiske skolisser fra Xtenex.

Du kan også besøke nettstedet www.vivabrands.no og benytte rabattkode 15offan, så får du 15% rabatt på alle produkter! Her finner du i tillegg masasjeprodukter fra Rumbleroller og bambussokker fra Doyoubamboo.

Lik også Vivobarefoot på facebook for å følge med på hva som skjer videre fremover!

 

Vi sees!

Løping på asfalt

Å løpe på asfalt kan være utfordrende. Det harde underlaget gir et ærlig svar på mine løpeferdigheter. Slurver jeg med fotisettet, må jeg tåle konsekvensene forløpende. Lander jeg forkjært på en stein, kommer smerten øyeblikkelig, men går heldigvis over like fort. Barbeint eller iført tynne minimalistiske løpesko, kan dette virke skremmende. Jeg bruker ingen myke sko eller andre hjelpemidler. På asfalten løper jeg helt alene, så tett på underlaget som mulig. Jeg måtte dog trene meg opp for å mestre kunsten å løpe på asfalt. Litt etter litt og mil etter mil, ble steget lettere og løpsteknikken stadig mer automatisert. Oppover, nedover og på de endeløse flate partiene, asfalten var slett ikke så skummel som jeg hadde blitt fortalt. Jeg lærte meg å like harde underlag.

Jeg mener at det blir alt for enkelt å advare mot å løpe på asfalt, av den enkle grunn at det påstås å øke risikoen for å pådra seg skader. Løping på asfalt er som å kjøre bil uten sertifikatet. En må lære seg å mestre det å kjøre bil, før man slipper ut på veiene på egen hånd. Litt sånn er det med løping også. Det må læres. Så hvorfor er frykten for asfalt så stor hos den gjengse løper? Kanskje mest av alt fordi ferdighetsnivået på mange løpere i dag, er relativt lavt. Da tenker jeg spesielt på de mange «nye» løperne som ønsker å finne formen (igjen). Til tross for en mangelfull løpsteknikk, kan løping på asfalt i myke sko, med oppbygde hæler, likevel gjøres komfortabelt. Faren med dette er at vi fort kan lure kroppen til å tro at vi løper riktig, selv om det nødvendigvis ikke stemmer. Jeg bruker å si at vi da kan «jukse med teknikken».

Tradisjonelle løpesko legger ikke til rette for å kunne utføre en hensiktsmessig løpsteknikk. At løping på harde underlag som asfalt, da kan virke skadegjørende, er ingen overraskelse. Løpsteknikken og dermed belastningen, blir annerledes sammenlignet med barbeint løping eller løping i minimalistiske løpesko, noe jeg har gjort rede for i min bacheloroppgave. Av denne grunn synes jeg det er fornuftig at alle løpere bør gjøre seg kjent med barbeint og minimalistisk løping, allerede i starten av deres respektive løpekarrièrer. Dette for å gjøre hver enkelt løper oppmerksom på hvordan en hensiktsmessig løpsteknikk kan utføres. Kanskje vil også mange av disse fortsette å løpe barbeint eller i minimalistiske sko, noe som kan være med på å redusere skadeforekomsten blant løpere.

For meg har løping på asfalt utviklet seg til å bli noe positivt. Fra den tiden jeg benyttet myke, tradisjonelle løpesko, og frem til i dag, har jeg fått en helt annen forståelse for løping på harde underlag. Jeg minnes godt min første tur på asfalt i minimalistiske løpesko. Det føltes som om føttene mine skulle dundre rett igjennom asfalten for hvert steg jeg tok. Skoene var ikke lengre til mye hjelp og jeg måtte klare meg selv. Jeg fant raskt ut at jeg måtte tilegne meg et lettere steg, men veien mot å perfeksjonere en slik løpsteknikk, var lang. Det gikk vel fort et helt år før jeg kjente meg 100% komfortabel med barbeint og minimalistisk løping. Asfalten virket ikke hard lengre, for jeg landet ikke hardt på den. Kroppen min var også sterkere, slik at den fint tålte belastningen. Dette fikk jeg senere bekreftet da jeg fullførte Stockholm Marathon iført minimalistiske løpesko. Jeg hadde overvunnet en gammel myte og gjentatte advarsler om at løping på asfalt ikke er bra for kroppen. I starten var det utfordrende, men etter som jeg lærte meg hvordan jeg skulle løpe på den, ble løping på asfalt en stor glede for meg!

Hvilke erfaringer har du med løping på asfalt?


Bare et par løpesko?

For en del uker siden kom nyheten om at såleprodusenten Vibram måtte betale tilbake millioner av kroner til amerikanske fivefingers-eiere. Dette i lys av et søksmål som hevdet Vibram utnyttet falske helsepåstander om at fivefingers styrket føttene og bidro til redusert skaderisiko. I etterkant av debatten som fulgte denne saken, sitter jeg igjen med et inntrykk av at mannen i gata stiller store krav til sine løpesko.

Kanskje ikke så rart

Skoene blir som oftest plukket ut av en dyktig «løpeekspert» på en anerkjent sportsforretning. Med sine stilfulle fargekombinasjoner, står skoene utstilt side om side, hyllemeter på hyllemeter. Mange i tallet. De fleste vet knapt hvor de skal begynne. Men heldigvis trår selgeren til med en grundige behovsanalyse og trekker deretter frem noen utvalgte par. Kunden får prøve disse modellene og kanskje til og med teste dem på en tredemølle. Det ene paret skiller seg gjerne ut fra de andre og kunden forlater til slutt butikken, godt fornøyd med sine nye løpesko. Sko som har blitt  tilpasset kundens individuelle behov. Som regel for en pris mellom 1000 og 2000 kroner. Det er kanskje ikke annet å forvente at kunden ser for seg at akkurat disse skoene kommer til å presse ned løpstidene, heve kondisjonsnivået, holde skader på avstand og bidra til gode løpsopplevelser, mil etter mil.

Men hva kan vi egentlig forvente av et par løpesko?

For å kunne svare på dette spørsmålet, er det nødvendig å reflektere over hvorfor vi i utgangspunktet trenger sko til løping. Som søksmålet mot Vibram viser, har de ikke kunnet bevise at de minimalistiske skoene fivefingers gir brukerne de påståtte helsefordelene. Et annet tilfelle oppsto for noen år tilbake, da Reebok ble møtt med et liknende søksmål mot markedsføringen av deres «Easytone-sko». Utfallet ble det samme den gangen: Reebok måtte betale tilbake millioner av kroner til kunder som hadde handlet i den tro at skoene ville gi dem sterkere legger, rompe og lår. Felles for disse og andre løpeskoprodusenter, er at ingen kan vise til vitenskapelige beviser for at nettopp deres skomodeller gjør sluttbrukeren til en bedre løper, gir helsemessige fordeler eller reduserer risikoen for skader. Det er fordi det ikke finnes noen slike beviser. Verken for minimalistiske løpesko eller vanlige, myke løpesko.

Mye tyder derfor på at løpesko i seg selv, ikke er fordelaktig for løperen

Dette betyr imidlertid ikke at løpesko er helt bortkastet. Det handler mer om det å forstå hvilke effekter løpesko og ulike løpeskodesign har på kroppen, og bli klar over at skoene i utgangspunktet begrenser kroppens naturlige bevegelsesmønster. En mer hensiktsmessig tilnærming til løpesko vil derfor være å finne sko som tillater oss å løpe på en naturlig måte. De siste fem årene har jeg brukt mye tid på å finne en slik skotype. Sko som tillater meg å løpe som jeg vil, uten (eller i minst mulig grad) å påvirke løpsteknikken. Jeg har vært veldig opptatt av at løping skal være en avkobling fra hverdagen og skape glede. Derfor har det også vært viktig for meg å finne løpesko som gjør at jeg kan løpe skadefritt, slik at jeg ikke lengre trenger å bruke så mye tid og krefter på å tenke på skoproblemer. På denne måten kan jeg i stedet fokusere på andre, positive sider ved løping og være i stand til å nyte løpeturene mine i mye større grad enn tidligere.

Jeg fant ut at løpesko med et minimalistisk design virket å være de mest hensiktsmessige skoene til løping. En slik skotype bruker jeg nå både som fritidssko og som løpesko. Hvis jeg bruker sko i det hele tatt. Jeg har også funnet ut at jeg kan bruke barbeint løping som en slags «mal» på hvordan jeg i utgangspunktet burde løpe, slik at jeg blir mer oppmerksom på hvordan jeg løper når jeg igjen snører på meg skoene. Denne løsningen har bidratt til at jeg nå ikke trenger å bekymre meg for at skoene mine blir en begrensning når jeg går eller løper. Jeg kan fint løpe og gå lengre distanser hver dag, uten å oppleve skader, irritasjoner eller annet ubehag. Nettopp derfor er jeg veldig opptatt av fortelle andre mennesker om mine erfaringer og håper å kunne bidra til at flere finner gleden av noe så enkelt som det å løpe.

Min definisjon av minimalistiske sko:

  • En tynn, flat og fast såle (<8 mm)
  • En fleksibel såle som kan vri og vendes alle veier
  • Vid forfot, slik at tærne kan spre seg

Selv om minimalistiske sko fungerer utmerket for meg, er det ikke dermed sagt at det vil fungere like godt for alle andre. Likevel tror jeg at alle som en vil oppnå visse fordeler ved å bruke minimalistiske sko og forsøke å reflektere over hvilke effekter ulike typer sko har på kroppen. Det som er viktig å huske på dersom du har benyttet myke og godt oppbygde sko mesteparten av livet, er at minimalistiske sko stiller større krav til deg og hvordan du bruker skoene. Det kan være nyttig å se på det som en læringsprosess, der du skal tilegne deg en ny ferdighet. Slik som en innsidepasning i fotball. Dersom du aldri har spilt fotball tidligere og skal slå din første innsidepasning, vil nok en slik pasning være ganske klønete og av lav kvalitet. Da må du forsøke å lære deg hvordan utførelsen av pasningen bør være og reflektere over hvordan du kan forbedre denne ferdigheten. Etter lang tid med mye trening, vil utførelsen av pasningen forbedre seg mye etter som du mestrer teknikken. Det samme gjelder også for barbeint og minimalistisk løping. Det vil kanskje oppleves merkelig og uvant i starten, men det betyr dermed ikke at du bør holde deg unna. Er du villig til å sette av godt med tid, skal du se at resultatene kommer etter hvert.

Skoene løper ikke for deg, de løper med deg

Lykke til!

Mitt liv på bare bein – Del 2

Her følger fortsettelsen av «Mitt liv på bare bein – Del 1»

Gradvis tilvenning

Jeg løp etter hvert mer og mer i mine Fivefingers, med innslag av barbeinte turer da jeg følte for det. Jeg utfordret meg selv på ulike underlag og søkte stadig større utfordringer jo bedre det gikk. En del smerterop og blemmer fulgte med, men stoppet meg ikke. Det hjalp meg derimot med å korrigere mine feil, ut fra den teori at jeg har gjort noe galt dersom jeg har det vondt. Distansene økte og løpsfølelsen ble bedre. Mye bedre. Jeg ble omsider istand til å gjennomføre all min løping med minimalistiske løpesko på beina. Blemmene forsvant, mens det ble slutt på stive og støle legger. Samtidig hadde jeg blitt en gladere løper. Det føltes rett og slett bedre å løpe med minimalistiske løpesko enn de «gode gamle» løpeskoene. Det å kjenne føttene legge seg rundt enhver ujevnhet i underlaget, var ikke lengre like ille som det hadde vært i starten. Tvert imot. Det var nå nytelse i hvert steg (noe overdrevet). Steg som hadde blitt lettere enn før. Løpeskader hadde blitt et fremmedord og jeg var motivert som aldri før. Dette var virkelig noe annet enn løping med tradisjonelle løpesko!

Mange spør og er nysgjerrige på hvor lang tid det tar å venne seg til å løpe på denne måten. For meg gikk det nok et helt år før jeg følte meg 100% trygg på å løpe med minimalistiske løpesko. Men det finnes ikke noe universelt fasitsvar på dette. Alle stiller med ulike forutsetninger og noen løper mer enn andre. Mitt råd er å ta den tiden du trenger. Med jevne mellomrom kommer det nyhetssaker der det advares mot barbeintløping, på bakgrunn av at en for rask overgang fra tradisjonelle løpesko til minimalistiske sko og barbeint løping kan medføre økt skaderisiko. Selv om denne type saker blir brukt mer som en form for skremselspropoganda, i stedet for å faktisk opplyse om hvordan det kan gjøres på en mer hensiktsmessig måte, er det uansett riktig å informere om hva som kan gå galt. En overgang fra tradisjonelle løpesko til å løpe barbeint medfører i de fleste tilfeller endringer i løpsteknikken, der fotisettet endres fra et hælisett til et tilnærmet flatt fotisett. Dermed vil belastningen også bli ny og uvant for kroppen, som derav trenger tid for å tilpasse seg. Blir belastningen for stor uten at kroppen får tid til å hente seg inn igjen, kan det naturlig vis oppstå skader, men det er ingen grunn til å fraråde andre å løpe barbeint av den grunn!

Gamle sko, gammelt bilde. Ta tiden til hjelp!

En bacheloroppgave om barbeint løping

Selv om jeg nå var godt igang med mine egne barbeinte eksperimenter, satt jeg ikke med den nødvendige kunnskapen som trengs for å kunne argumentere for barbeint løping på en overbevisende måte. Det hang sammen med det faktum at det var vanskelig (for noen år siden) å oppdrive informasjon om barbeint og minimalistisk løping, og spesielt lite på norsk. Jeg fant noen tips her og der, men det meste var ufullstendig og bar preg av manglende innsikt og forståelse. Imidlertid var det en bok som skilte seg klart ut av mengden: «Barefoot running step by step» av Ken Bob Saxton og Roy M. Wallack (anbefales!). Boken var til stor hjelp for mine barbeinte befarelser og besvarte spørsmål jeg lenge hadde grublet over. Selv om jeg nå hadde funnet en utmerket guide for barbeint løping, var jeg allerede i gang med  å skrive min bacheloroppgave om effektene av det å løpe barbeint kontra det å løpe med løpesko, der jeg gjennomgikk forskningslitteratur som omhandlet barbeint løping, så vel som løping med minimalistiske- og tradisjonelle løpesko. Dette var en utmerket anledning til å lære mer om barbeint løping, samtidig som oppgaven senere kunne være til hjelp for andre nysgjerrige. Etter som jeg leste flere og flere forskningsartikler, ble jeg mer og mer forundret over at så og si ingen forskning støttet løping med tradisjonelle løpesko! Hvordan kan det ha seg at «alle» løper rundt i sine tradisjonelle løpesko, mens forskning peker på at det å løpe barbeint ser ut til å være et bedre alternativ? Et spørsmål som gjorde meg desto mer interessert i å finne ut mer om barbeint og minimalistisk løping, og som etter hvert førte til at jeg opprettet min egen blogg (senere også på Runner’s World).

Minimalistisk løping i vinterland

Arbeidet med bacheloroppgaven ga meg et stort løft kunnskapsmessig, noe som la grunnlaget for eksperimentering på vinterføre. En av de største praktiske utfordringene jeg opplevde, var å finne passende minimalistisk fottøy som jeg kunne bruke på kalde vinterdager. Men er det i det hele tatt nødvendig å bruke sko på vinterføre? Jeg lot ingenting forbli uprøvd og løp like så godt en drøy kilometer på snø og is, helt barbeint! (do not try this at home) Dette var etter oppvarming, samtidig som gradestokken viste 24 stivfrosne kuldegrader 0 grader, så forholdene var godt lagt til rette for en liten test. Til tross for at føttene var ganske kalde da jeg kom innendørs, ble jeg overrasket over hvor varme de klarte å holde seg så lenge jeg løp. Men alt i alt ble det med den ene turen. Innlysende nok ble jeg nødt til å finne noe å ha på beina. Til å begynne med var Fivefingers mitt eneste valg, men jeg fant raskt ut at tærne fort stivnet til da gradestokken viste mindre enn 10 minusgrader. Det å bruke tåsokker inni Fivefingers var heller ingen god idé, ettersom snøen og fuktigheten gjorde sokkene våte og dermed føttene meget kalde. Dette gjorde at jeg ikke kunne løpe dersom det var under 10 minus. Så hva skulle jeg da finne på? Jo, jeg tok saken i egne hender (bokstavelig talt) og lagde mine egne minimalistiske vintersko! Desverre har jeg ikke utviklet denne løsningen ytterligere, men da har jeg i alle fall noe å pusle med kommende vinter!

Hjemmelagde minimalistiske løpesko

Mål og mening

Da jeg startet å løpe barbeint hadde jeg ingen klare mål, andre enn å utforske en mer minimalistisk løpeverden enn den jeg var vant til. Det handlet om mestring. Om å se hva jeg var i stand til. Rett og slett ønsket jeg å finne ut om jeg i det hele og det store hadde et behov for å bruke sko. Til tross for dette hadde jeg aldri noe mål om å alltid løpe barbeint til enhver tid. Det handlet mer om å finne ut av hva som funket for meg og hva jeg var komfortabel med. Mesteparten av tiden løp jeg med Fivefingers, men samtidig likte jeg utfordringene ved å løpe helt barbeint. Etter som jeg nå gjennomførte all min løping i minimalistiske løpesko eller uten sko, ble det naturlig å sikte seg inn mot andre mål. Tiden var nå inne for å starte jaget etter pappa sine gamle maratontider! Selv om jeg visste jeg var langt unna hans nivå, var jeg i alle fall fast bestemt på å gi det et forsøk. Et sted må man jo begynne.

Løpingen min hadde aldri tidligere vært preget av særlig struktur og rutine, men jeg følte nå det var på tide å sette ting i system. Mitt hemmelige våpen for trening og motivasjon fant jeg i pappa sine gamle treningsdagbøker fra hans maratonløp på 70-tallet. Jeg regnet sammen hvor mange kilometer han løp i snitt hver uke, vurderte det opp mot løpstider og over hvor lang tid han hadde løpt. En del mer enn hva jeg var vant til, men ikke skremmende mye. Passende nok bestemte jeg meg for å løpe omtrent like mange kilometer hver uke som han hadde gjort (noen flere for å være helt sikker). Samtidig var det på høy tid å øke hyppigheten mellom øktene og trene hver dag. Inne i hodet mitt hørtes dette fryktelig mye ut, men etter hvert viste det seg at all treningen snarere ga meg mer overskudd enn hva jeg ellers var vant til. Vinn-vinn.

2013 – Stockholm marathon

Mamma ble med som reisefølge da jeg gjorde mitt aller første maratonløp. Det jeg hadde sett for meg skulle bli en fin opplevelse i jevnt og godt tempo gjennom Stockholms gater, ble ikke helt som jeg hadde tenkt. For hvilket slit det ble! Jeg åpnet kanskje for hardt. Kanskje stilte jeg til start med for dårlig grunnlag. Mest sannsynlig begge deler. Uansett, etter vel 25 løpte kilometer presset motstanden seg på. Farten sank etter som beina gradvis stivnet til. Jeg opplevde det ikke som en smell, men mer som en langsom ferd mot de ondes marker. Det føltes som å løpe inn i en myk madrass, som til slutt ble så komprimert at det ble vanskelig å fortsette. Vanskelig, men heldigvis ikke umulig. Selv om det nå ikke lengre var en særlig positiv løpeopplevelse, var jeg fast bestemt på at jeg en gang skulle komme frem til mål. Kreftene sang på siste vers, motivasjonen var lav og jeg hadde gått sur. Men til tross for dette klarte jeg omsider å kare meg over mållinjen på Stockholms Stadion. For en lettelse! Selv løpstiden var et stykke fra å være tilfredsstillende, var jeg strålende fornøyd med å ha gjennomført et maraton og atpåtil i mine Fivefingers, noe som ville vært svært utenkelig for bare noen år siden.

I etterkant av løpet

Var det virkelig verdt alt slitet? Ja, definitivt. Jeg tror man har godt av å ha det vondt og slite seg ut. På denne måten setter man mer pris på de gode og enkle tingene, og bygger seg opp igjen til å tåle enda mer neste gang. Som for eksempel mitt neste maratonløp. Nå vet jeg hva som kreves og hvordan kroppen reagerer på en slik utfodring. Da jeg satt meg som mål å løpe et maraton og brukte påfølgende måneder til timesvis med trening, var det som oftest ingen sak å la seg motivere til en løpetur. Men da selve løpet var unnagjort, ble det derimot langt vanskeligere å se noen mening i det å løpe. Det var ingen enkel sak å fortsette i samme sporet som før Stockholm marathon, noe som førte til sporadiske løpeturer og andre minimalistiske befarelser gjennom hele den påfølgende sommeren. Jeg trengte hele to måneder før jeg igjen ble lysten på å gjøre et nytt forsøk på maratondistansen. Noe som neppe skjer med det første. Blant det viktigste jeg lærte fra debuten min, var at det tar flere år med mye og jevn trening for å prestere bra i maraton. Derfor vil det nok bli en god stund til neste forsøk. Og et nytt forsøk blir det nok. Jeg kan da ikke være dårligere enn min egen far?

Ikke bare til løping

Jeg begynte å bruke minimalistiske sko til løping. Ikke fordi jeg allerede da var overbevist om at det ville fungere, men fordi det hørtes spennende ut og virket mer logisk enn å la være. Etter hvert som jeg ble godt vant med å løpe i disse tynne skoene, ble det naturlig å tenke over hvilke sko jeg bruker til andre anledninger. For hvorfor bruker vi egentlig sko? I korte trekk kom jeg frem til at vi gjør det av sosiale årsaker og for å unngå ubehag ved ferdsel på varme eller kalde underlag. Samme prinsipper burde jo være gjeldende i andre sammenhenger og det mener jeg de som oftest er. Derfor begynte jeg å bruke minimalistiske sko både på jobb og ellers på fritiden. I starten var det litt merkelig og uvant, men det ble straks bedre og slo en klar knock-out på de nå pensjonerte jobb- og fritidsskoene mine. Jeg opplevde at jeg ikke lengre ble sliten og tung i beina etter lange dager på jobb. Det samme gjaldt det å gå turer på fritiden. Jeg trengte ikke lengre å bekymre meg for at fottøyet skulle sette begrensninger for hva jeg ville gjøre. Denne oppgaven var nå i kroppens hender.

Mitt nåværende minimalistiske utvalg: Feelmax, Vivo Barefoot og Fivefingers 

Målsettinger og veien videre

Man kan aldri forutse nøyaktig hva man kommer til å gjøre i fremtiden. I mine yngre dager kunne jeg ikke fordra bare det å  barbeint utendørs. Ikke en gang de få meterne med grus mellom hustrappa og gressplenen. Det var rett og slett vondt og jeg brukte som regel alltid sko. Det var følgelig ganske utenkelig at en av mine kommende hobbyer skulle dreie seg om det løpe barbeint, men der kan man se! Målene mine med dette har i bunn og grunn vært det å finne den perfekte løpesko og jeg føler jeg er veldig nærme. Kanskje er mine perfekte løpesko det å ikke bruke sko i det hele tatt? Sånn som keiserens nye klær. Men på grunn av norske værforhold med snø og is store deler av året, klarer jeg ikke å se hvilken glede man kan ha av å på død og liv måtte løpe barbeint ved enhver anledning. Misforstå ikke, jeg liker godt å løpe helt barbeint, men ønsker ikke at det skal bli det ultimate målet. For meg handler det om å trives med løpingen og komme frem til en løsning man er fornøyd med. Den optimale anordninggen for meg vil være noe veldig tynt og fleksibelt, der fotens bevegelser ikke blir hindret, samtidig som den får beskyttelse mot ekstreme temperaturer. Men selv om jeg en gang vil finne mine perfekte løpesko, vil jeg nok alltid løpe barbeint i ny og ne.

Tidligere var det viktig for meg å se hvor langt jeg klarte å løpe barbeint og i minimalistiske løpesko. Jeg ble motivert av å løpe over nye og utfordrende underlag. Av mestringsfølelsen det ga meg og muligheten til å vise ovenfor andre, at det ikke er noe problem å løpe uten sko eller med veldig tynne såler. At kroppen klarer seg fint på egen hånd og slett ikke trenger godt oppbygde løpesko med myke, tykke såler. I etterkant av maratonløpet mitt har jeg tenkt en del på hvilke mål jeg skal sette meg for tiden som kommer. Siden det å gjennomføre et maraton hadde vært det langsiktige målet og den optimale testen, er det nå vanskelig å finne noe som motiverer i like stor grad. Løpet ga meg en slags endelig bekreftelse på at jeg nå var i stand til å gjennomføre all min løping barbeint eller med minimalistiske løpesko. Jeg føler nå jeg mestrer denne formen for løping i så stor grad, at det handler mer om være tilfreds med hvor langt jeg har kommet og sette pris på de gode følelsene løpingen gir meg. Imidlertid er jeg sikker på at jeg enda har mye å lære og at det til stadighet vil dukke opp nye problemstillinger jeg kan gruble over. Selv om jeg nå føler utfodringene ikke er like store som tidligere, ser jeg absolutt verdien i det å hjelpe andre til å mestre det å løpe barbeint. Jeg har jo ikke tenkt å gi meg med det første…

 En god gjerning er sin egen belønning – Sofokles

Sentrumsløpet 2013. Denne gang med Fivefingers

Mitt liv på bare bein – Del 1

For å gi andre et innblikk i hvordan det kan være å kaste fra seg sine gode gamle løpesko og begi seg ut på sine egne barbeinte eventyr, har jeg valgt å skrive om hvordan jeg selv har opplevd overgangen fra å være en skeptisk nybegynner, til å beherske det å løpe barbeint og med minimalistiske løpesko. Jeg håper at det å fortelle om mine opplevelser vil være til hjelp for andre av samme interesse og at min historie kan være med på å skape en større trygghet rundt barbeint og minimalistisk løping. Med det samme er det viktig å understreke at dette ikke må sees på som en fasit på hvordan man mestrer barbeint løping. I stedet er dette en fortelling som jeg håper vil være til inspirasjon og gi idéer til andre likesinnede. Jeg hadde selv satt stor pris på å høre om andres erfaringer da jeg selv var nybegynner, men likevel lærte jeg mye av å utforsøke på egen hånd og sitter igjen med mange minnerike opplevelser! 

2010 – Interessen skapes

Et raskt søk på internett kunne fortelle at det faktisk fantes folk som løper barbeint. Men disse løp nok bare barbeint på gress og på stranda. Ikke det nei. Overalt? På gruslagte veier, så vel som kronglete skogstier. Uten noe som helst beskyttelse på føttene. Hvordan kunne dette ha seg? Gjennom jobben min på sportsbutikk, fikk jeg høre at man måtte ha skikkelige løpesko om man skulle løpe. Det virket ikke å være noen vei utenom. Viktigheten av å ha gode stabile løpesko med tilstrekkelig demping, ble fortalt som om det sto skrevet i hellige skrifter. Det fantes også løpesko i flere ulike merker og modeller, ment til å dekke kundenes behov, slik at løperne fikk rett sko til rett fot. Følgelig inrettet jeg meg etter beste evne, for jeg ønsket jo å hjelpe kundene på best mulig måte!

Jeg deltok på egne kurs om løpesko gjennom jobben, leste brosjyrer fra skoprodusentene og teori i lærebøker. Hvilke løpesko passet best for mine egne føtter? De var jo ganske normale og tilhørte en forholdsvis lett kropp. Jeg hadde tidligere vært plaget med kronisk beinhinnebetennelse, men den hadde takket for seg etter ett år i forsvarets marsjstøvler. Min idrett hadde alltid vært fotballen, men jeg likte også å løpe. To eller tre ganger i uka, som regel. Men hvilke løpesko som var optimale for meg, hadde jeg ingen anelse om. Ut fra de forutnevnte opplysningene oppfylte jeg kriteriene til å passe de fleste typer løpesko. Men hvorfor kan de fleste løpesko passe meg bra, når alle løpesko er ulike? Jeg måtte derfor gå løpeskoene etter i sømmene, i jakten på mine optimale løpesko.

Dette førte til at jeg måtte teste flere forskjellige løpesko. Både normale og stabile mengdetreningssko, lettvektere og sko med maksimal demping. Både sko for løping og jobb. For på jobb var det også nødvendig med gode og myke sko. Lange arbeidsdager på harde gulv, hadde visst tatt knekken på selv de tøffeste. Enda noe jeg trengte å finne ut av. Så det var kanskje ikke så rart at jeg etterhvert hadde opparbeidet meg en beholdning på hele åtte par løpesko. Hver og én godt testet på flere ulike arenaer. Noen føltes bedre enn andre, men en helt klar vinner kunne ennå ikke kåres. Her var det noe som skurret. Jeg følte at teoriene om løpesko ikke hang på greip og at anbefalingene etterhvert ble stående mot hverandre og i alle retninger. Når alt kom til alt kunne visst de aller fleste bruke de samme skoene, så lenge de sto på lager i butikken og ga god fortjeneste (blinkesmiley til sportsbransjen). Jeg hadde undersøkt løpesko på alle mulige måter, uten å bli særlig klokere. Kanskje det hadde noe for seg å løpe barbeint alikevel?

Aha!

En bok av Christopher McDougall ble mitt første steg på veien. For hver side jeg leste, fikk den meg til å reflektere over og stille spørsmålstegn til bruken av tradisjonelle løpesko. Kort fortalt en øyeåpner! Med bakgrunn i min fortvilelse over å ikke finne de perfekte løpeskoene, var dette høyst interessant lesning. Det å løpe barbeint ble presentert som en motsats til løping med tradisjonelle løpesko. Videre ble teoriene rundt barbeint løping bygget opp av fornuftige argumenter og ikke minst forskning! Ting begynte å falle på plass og jeg var overbevist om at jeg var på rett vei, men ikke fullt så sikker på om at JEG ville klare å løpe barbeint . Selv om jeg nå hadde lest en bok om mennesker som løper uten sko eller med minimalistisk fottøy, virket det fortsatt ganske fjernt at jeg selv skulle kaste løpeskoene for godt. Imidlertid var jeg nå full av motivasjon og entusiasme. Det vil være en stor overdrivelse å si at jeg stormet ut av leiligheten for å ta min første barbeinte løpetur (det snødde), men jeg hadde bestemt meg. Jeg skulle begynne å løpe på bare bein. Tilfeldigvis hadde vi samtidig fått inn en ny type løpesko i butikken hvor jeg jobbet. Disse het Nike Free 3.0.

Sentrumsløpet i Oslo. Mitt første løp med minimalistiske løpesko

2011 – I want to break free

Med Nike Free var jeg på vei i riktig retning, ved hjelp av redusert såletykkelse og økt fleksibilitet. Hvordan var min første løpetur i deres selskap? Den var ganske uvant og derav noe spesiell, men samtidig lett og befriende. Leggene mine var dog av en annen oppfatning. De oste av stivhet etter endt løpetur og gjorde ganglaget mitt lite spektakulært i dagene fremover. Er det altså slik det skal bli? Gode løpsopplevelser, men vrange legger? Og dette bare på min første, relativt korte løpetur. Men bedre skulle det heldigvis bli. Jeg lot ikke noe være uprøvd og løp etterhvert alle mine turer med mine Nike Free. I terreng så godt som på asfalt, til alle årets tider. Til slutt ble både jeg og leggene mine godt vant med sin nye tilværelse. I så stor grad at skoene skled frem som en soleklar favoritt. Likevel var jeg ikke helt fornøyd. Ut fra hva jeg hadde hørt, var det stor forskjell på å løpe med Nike Free og det å løpe barebeint. Selv om skoene har flere minimalistiske trekk, har de fortsatt en passe tykk mellomsåle, med tydelig hevet hæl. Dette gjorde de til en midlertidig og halvveis løsning. Jeg måtte igjen saumfare internett og konkluderte omsider med at Vibrams Fivefingers skulle bli neste ervervelse. Skal du virkelig være en av barbeintgutta, vil ikke Nike Free ta deg noen steder. Fivefingers var det som virkelig gjaldt. Å løpe helt barbeint føltes ennå noe fjernt, men nærmet seg stadig. Jeg valgte dog å nærme meg med små pinglete skritt.

Selv om jeg nå hadde bestemt meg for mine neste minimalistiske løpesko, var det ingen enkel sak å finne en butikk som faktisk solgte dem. Selv ikke en stor by som Göteborg kunne skilte med å ha de i butikkhyllene. Det var tydeligvis ikke så mange andre enn meg som satt med samme interesse. Men heldigvis hadde budskapet nådd Oslo og Löplabbet! Det var her jeg fikk kjøpt mitt første par. Fivefingers Bikila het de. Et høyst merkverdig skue, med egne lommer for hver tå. Som fot i hanske (eh?). Oppkalt etter maratonløperen Abebe Bikila, som tok gull på distansen under OL i Roma 1960. Helt barbeint. Hadde han løpt et helt maraton barbeint og atpåtil blitt førstemann til å krysse målsnøret, måtte det da være mulig for meg å regelrett følge hans fotspor. Imidlertid var jeg fortsatt usikker på om jeg ville klare å løpe med disse tynne skoene, men gledet meg samtidig til å komme i gang. Jeg satt med følelsen man får når man besøker et nytt og ukjent land: Skummelt, men spennende.

2012 – Ingen vei tilbake

Min første test-tur med mine Fivefingers husker jeg som en høyst merkelig og forunderlig affære. Til å starte med: bare det å ha de på seg føltes rart og litt ekkelt. Nesten i så stor grad at det ble ubehagelig å løpe. Men sånn er det vel med alle nye ting. Jeg husker videre at bare det å vise seg offentlig i dette oppsynsvekkende fottøyet, var ganske skummelt i seg selv. Til da hadde jeg aldri sett andre som løp med Fivefingers, så jeg la avgårde med forsiktige og spente steg. Ville jeg få forundrende blikk fra forbipasserende? Og kommentarer? Ikke nok med det: ville jeg mestre det å løpe med slike sko eller gå slukøret hjem med føtter fulle av kutt og blemmer? Til tross for alle spørsmålene jeg hadde, veide fordelene klart tyngre enn ulempene. Jeg måtte bare hoppe i det og la det stå til.

Allerede etter de første stegene, merket jeg at dette var noe HELT annet! Jeg hadde dog store problemer med fotisettet. Med hvilken kraft foten skulle møte underlaget. I starten var dette helt ute av min kontroll. Spesielt på asfalt. Der føltes det som føttene var i full fart på vei ned gjennom underlaget. Det var ikke særlig behagelig. Derfor måtte jeg prøve å tilpasse meg. Jeg forsøkte noen lettere steg og så hva som fungerte. I tillegg fikk leggmusklene virkelig kjenne på sin nye tilværelse. På samme måte som første tur med Nike Free, ble de stive som stokker! Ikke på en vond måte, men på en måte der jeg virkelig kunne kjenne at de hadde gjennomført en skikkelig arbeidsøkt. Alt i alt skjønte jeg ganske fort at jeg ikke ville klare denne overgangen over natta. Det ville kanskje gå en måned. Eller to. Muligens et halvt  eller helt år. Det kunne være det samme. Jeg var uansett fast bestemt på at dette var noe jeg ville lære meg å mestre!

Min første barbeinte løpetur

Jeg leste meg opp på hvordan jeg skulle tilegne meg en barbeint løpsteknikk. Jeg lærte at man aller helst burde beherske det å løpe barbeint før man begynner å løpe i minimalistiske løpesko lik Fivefingers. Dette fordi kroppen selv klarer å tilpasse seg ulike underlag ved løping, gjennom propriosepsjon og sensoriske tilbakemeldinger. Dette ble mye enklere å forstå da jeg selv la ut på min egen barbeinte løpetur. Det kjentes som om føttene løftet seg i ren refleks, for hvert steg jeg tok. Jeg dundret ikke lengre gjennom asfalten. Føttene mine hjalp til med den saken. De la merke til at jeg løp på et hardt underlag og tilpasset teknikken og fotisettet mitt deretter (smarte føtter!). Jeg skjønte nå mer av mine første opplevelser fra løping med Fivefingers og hvordan jeg kunne bruke barbeintløping som en slags teknikktrening, mens jeg ble vant til å løpe med minimalistiske løpesko.

Overgangen fra tynne Fivefingers til det å løpe helt uten sko var altså stor! Også temperaturforskjellene i underlaget ble mye sterkere (logisk nok), samtidig som jeg nå kunne føle enhver stein som kom i min vei. Både på godt og vondt. I starten var det ganske ekkelt og ofte smertefullt, men dette bedret seg raskt i takt med en bedre utviklet løpsteknikk. Ettersom jeg ble tryggere på de korte barbeinte løpeturene, var det tid for å tøffe seg opp og legge på sprang ut på en skikkelig barbeint løpetur. Det ble bokstavelig talt en tur over stokk og stein, inklusiv en fin sløyfe i lysløypa. Det hele gikk forholdsvis fint for seg og jeg følte meg topp, helt til jeg kom innomhus igjen og sjekket fotsålene mine… Seks blå tær tittet beskjedent tilbake, mens ord som «koldbrann» og «amputasjon» kjapt dukket opp i hodet. Heldigvis var det selvfølgelig bare noen blodige blemmer. Ingen fare! Imidlertid var dette et sikkert tegn på at jeg hadde gjort noe galt. Jeg fant etter hvert ut at jeg ikke hadde vært flink nok til å løfte tærne før og under fotisettet. Man lærer heldigvis av sine feil. Puh!

En liten digresjon om smerte

En av de første og mest selvsagte spørsmålene jeg får når jeg forteller om min hobby, er om det gjør vondt å tråkke på steiner eller lignende. Et spørsmål jeg opplever det er vanskelig å svare tilfredsstillende på. Barbeint løping er en av de tingene man bare må prøve selv, før man virkelig klarer å forstå hva det går ut på. Du kan lese alle verdens bøker uten at du kommer så mye nærmere hvordan det føles å gjennomføre løpingen selv. Naturlig nok kan det gjøre vondt å tråkke på en liten stein, men den smerte som oppstår er bare midlertidig og er over i løpet av få sekunder. Jeg har til og med aktivt oppsøkt utfordrende underlag med mange ujevnheter og små steiner eller lignende, fordi dette er noe jeg ønsker å beherske. I starten var det litt ekkelt og var ganske ubehagelig å løpe barbeint, men nå i dag kjennes det rett og slett deilig ut. Som med alt annet trengs det trening for å mestre det å løpe barbeint. For å få større kontroll over kroppen, forbedre løpsteknikken og for å løpe smertefritt. Redselen for å kunne tråkke på små gjenstander bør overhodet ikke være god nok grunn til at det hindrer deg i å legge ut på din første barbeinte løpetur.

I etterkant av 3000m barbeint på bane – Som en drøm!


Siste del av «Mitt liv på bare bein», vil bli publisert fredag i neste uke. Følg med videre!

Stockholm marathon – En fullstendig løpsrapport

Sist helg reiste jeg avgårde sammen med min mor, til Sverige og Stockholm, for å gjøre min debut på marathondistansen. En etterlengtet debut for å si det mildt. Helt siden jeg ble interessert i løping,har jeg lest og hørt mye om disse marathonløpene. Om hvor mye som kreves, hvor tungt det kan bli og mye selvgodt skryt. Den eneste måten å virkelig finne ut hva dette dreier seg om er å gjøre mitt eget løp, slik at jeg også har noe å stille opp med og erfaringer å dele. Erfaringer om hvordan det er å løpe et marathon med minimalistiske løpesko.

Førsteinntrykket 

16 744 løpere startet årets utgave av Stockholm marathon. Over dobbelt så mange deltagere og over fire ganger så mange kilometer som årets sentrumsløp, hjemme i Norge. Mitt desidert største løp så langt i min relativt unge løpekarriere. På startstreken stilte løpere av begge kjønn, i alle former og fra et drøss av forskjellige nasjonaliteter. Raske, trege, unge og gamle. Mamma oppsummerte dette best: «Jøss, så mange vanlige folk som skal løpe. Da kan jo til og med jeg bli med!» Det virket som hun ble mer og mer nysgjerrig i løpet av helga, og kanskje har hun blitt inspirert til å gjenopplive sin gamle idrettskariere?

Startgruppe F

Om dette skyltes sen påmelding eller mangel på tidligere meritter, vet jeg ikke. Skuffelsen var i alle fall tilstede da jeg ble plassert helt bakerst i feltet av de mange tusen løperne. Ja, jeg har aldri løpt et marathon før, men hallo, jeg føler ikke det er riktig at jeg må starte sist! På grunn av manglende kunnskap om etiske retningslinjer for det å snike seg inn i en annen startgruppe, var jeg litt i villrede om hva jeg skulle foreta meg. Problematikken ligger i det å måtte løpe forbi så ufattelig mange dersom man havner i en gruppe som løper mye treigere enn seg selv, noe jeg har latt meg frustrere over i tidligere løp. Løsningen ble at jeg (høflig nok) spurte om å få starte i gruppe E, altså nest sist. Og det gikk da helt fint, selv om det kanskje ikke betydde all verden…

Kaos ved drikkestasjonene

Dette er sikkert en velkjent situasjon, men selv om man konkurrerer med hverandre må det være mulig å vise litt hensyn når man løper gjennom en drikkestasjon. Bortsett fra en dame som løp i motsatt retning etter å ha mistet en sko, gikk løpet fint for seg frem til første drikkestasjon. Kaos oppstod! Løpere svermet ut og inn som hissige bier, og slengte halvfulle drikkekopper som om det sto på liv. Selv om jeg ikke benyttet meg av alle stasjonene, ble det til en egen konkurranse bare det å komme seg helskinnet gjennom disse områdene, uten å bli tråkket på eller løpt over ende!

Treige løpere 

Sett bort fra den overnevnte frustrasjonen var Stockholm marathon et meget fint og stemningsfullt løp. Publikum flokket seg rundt løypene i stort antall og heiet frem alle som en. Det føltes oppløftene å løpe i slike omgivelser, selv om jeg ikke var blant de raskeste løperne. En av arrangementes speakere sa det på en fin måte: «Vi liker bedre å se på dere som kommer litt lengre bak enn de aller fremste løperne. De raskeste løper jo forbi så fort at vi nesten ikke rekker å se de. Med dere har vi bedre tid til å se på og heie dere frem». Et meget godt poeng, vil jeg legge til. Treige løpere gjør slike løp mer publikumsvennlig!

Tingenes tilstand

Når det gjelder selve løpingen, gikk det meste fint for seg helt frem til halvmarathonmarkeringen. Kroppen føltes stort sett frisk og pigg, med unntak av et par småting. En liten blemme under foten hadde sneket seg med fra en tidligere treningstur og intorduserte seg selv allerede etter få kilometer. I tillegg fikk jeg etterhvert lettere problemer med magen. Jeg husker vagt tanker om å ta med meg egen frokost for å spise på løpsdagen, men det ble nok raskt skyvd til side som en bagatell. Dermed måtte jeg ta konsekvensene av den svenske hotellfrokosten og la det stå til. Det skapte dog ingen store problemer, men nok til å gjøre meg noe ufokusert og smått irritert. Det sies jo at det er de små tingene som teller…

Smellen

Etter halvmarathonmarkeringen løp jeg inn i en nedgangsfase. Jeg hadde muligens gjort den klasiske feilen med å åpne for hardt, men jeg følte uansett jeg burde være i stand til å holde tempoet jeg startet med. Måtte det briste eller bære (det bristet). Sakte men sikkert gikk tempoet nedover, mens kilometerne bare ble lengre og lengre. Da jeg omsider hadde karret meg frem 30 kilometer, var det ikke lengre jeg som løp forbi andre løpere. Neida, rollene ble nå reversert og verre skulle det bli! På dette tidspunktet ble målet mitt raskt omgjort fra det å løpe under en spesifikk tid, til det å bare komme seg frem til mål. Legger og lår var stive som aldri før og skrek tappert om nåde. Det føltes som det å delta i en 10 kilometers konkurranse like etter du har gjennomført din livs tyngste treningsøkt. «Hvorfor har jeg meldt meg på dette her», ble en gjengående tanke.

Nede i kjelleren

Bunnen ble nådd da jeg ble forbiløpt av en dame i superheltkostyme. Jeg har ikke følt meg så flau i en løpssammenheng, siden jeg ble løpt forbi av en middelaldrende mann med hestehale under sentrumsgateløpet i Kongsvinger i 2010! Ute av stand til å øke farten, smålabbet jeg bortover asfalten med et håp om å en gang komme meg i mål. Jeg stoppet nå ved samtlige drikke og matstasjoner (bortsett fra den som serverte sylteagurk!), og tømte i meg det som var: vann, sportsdrikk, druesukker, banan og cola. I håp om at noe av dette skulle gi meg superkrefter, lik tegneseriefiguren Asterix. Selv om jeg hadde planlagt å klare meg med bare vann, fløy den planen raskt ut av vinduet sammen med mange av kreftene mine. Jeg var så langt nede at jeg til og med måtte gå i korte perioder for å finne tilbake motivasjonen.

Det ordner seg til slutt!

Tross dette, kom jeg meg i mål til slutt! Å herregud hvor deilig det var! Jeg klarte til og med å presse frem et lite glis ved målgang, før jeg snublet meg videre bortover til Östermalms Idrottsplats, noen steinkast unna. En større utfordring enn man skulle tro. Jeg satt meg sikkert ned 4-5 ganger før jeg nådde idrettsplassen, noe som også innebar å gå ned en trapp (sidelengs gange var trikset). Regnet hadde høljet ned den siste timen, men det var ikke før etter jeg kom i mål at kroppen begynte å bli kald. Dette i en kombinasjon med blytunge bein, særdeles lite energi og fortsatt mange meter å gå til der jeg avtalte å møte mamma. Urutinert som bare en debutant kan være, hadde jeg ikke lagt til side ekstra klær til etter målgang. Dermed endte det med at jeg la meg ned i en skråning og krøp noe skjelvende sammen, ute av stand til å bevege meg særlig lengre. Heldigvis ble jeg tatt hånd om av omtenksomme svenske medløpere, som lånte meg varme klær, fikk i meg mat og drikke og hjalp meg videre inn til «syketeltet». Etter en liten stund og litt kaffe, fikk jeg raskt varmen tilbake og nok energi i kroppen til å komme meg tilbake til hotellet. Drama, drama, drama!

Mine fivefingers og andre løpesko

Selv om overivrige journalister proklamerte at jeg skulle løpe dette marathonet helt barbeint (Side2 + Folkebladet), endte jeg opp med å løpe i mine falleferdige fivefingers på bakgrunn av svært få barbeinte løpeturer opp mot løpet. Dette var fivefingers som sang på helt siste verset. Jeg hadde til og med sydd på en skinnbit for å dekke ett av mange store hull i tålommene. Til tross for dette holdt de helt inn og ga meg overhodet ingen problemer underveis. Det høres kanskje drøyt ut å løpe et helt marathon i millimeter tynne løpesko, men det er faktisk ikke så drøyt dersom du er godt vant og har tilbakelagt gode kilometer i slike eller tilsvarende minimalistiske løpesko fra før av. Eller helt barbeint om du måtte ønske. Selv om jeg kanskje ikke burde, ble jeg ble noe overrasket over at jeg ikke så noen andre som løp i minimalistiske løpesko eller barbeint. Jeg fikk skryt av svenskene, som syntes det var «tufft» av meg å løpe i fivefingers. Og det er jo alltid moro med skryt! Selv om ikke løpstiden ble all verden å skrive hjem om, er jeg i alle fall godt fornøyd med å ha fullført et helt marathon i minimalistiske løpesko!

Helt til sist…

… vil jeg takke mamma for rollen som reisefølge, fotograf og sponsor! Selv om hun ikke deltok i løpet, kunne hun fortelle at hun nærmest ble like sliten av å løpe rundt og ta bilder av meg!

I en konkurranse med meg selv

Jeg rakk å bli hele 21 år gammel før jeg deltok i min første rene løpekonkurranse. Den gangen ble jeg dratt med til Tromsø og Kvaløya av min løpeglade gudmor og hennes familie, for å løpe Eidemila. Løpingen levde sitt eget lille liv i skyggen av min fascinasjon for fotball, selv om jeg også var kjent for å legge ned gode kilometer på fotballbanen. Det å delta i en løpekonkurranse på dette tidspunktet, ble sett på som en spennende utfordring, da jeg for lengst hadde sett fotballdrømmen fly avgårde. Jeg hadde på forhånd ingen anelse om hvordan løpet skulle ende resultatmessig, så her var det bare å gi jernet fra start og la det stå til. Noe som endte med en utpeiset og fornøyd gutt, et sted på midten av resultatlisten.


Tydeligvis ikke publikumsfavoritten i årets sentrumsløp

Debuten ga mersmak og førte med seg en og annen konkurranse i årene som fulgte. Samtidig sprang jeg stadig mer og lengre enn før, noe som gjorde meg nyskjerrig på å finne ut mer om løping og den trening som følger med. Jeg fikk meg etterhvert jobb på sportsbutikk, der jeg blant annet solgte og fikk kunnskap om løpesko. Jobben førte med seg sine goder, og plutselig rommet garderoben hele åtte ulike par løpesko. Jeg klarte altså ikke å finne et prefekt par, og ble videre ledet over til barbeint og minimalistisk løping. Kort fortalt resulterte det i en bacheloroppgave hvor jeg undersøkte effektene av barbeint løping kontra det å løpe med løpesko, noe som etterhvert ga grunnlag for bloggskriving (også på runnersworld.no).

Om vi spoler frem til i dag, har jeg nylig gjennomført sentrumsløpet for andre gang. Konkurransen fant sted en drøy måned før mitt langsiktige mål om å løpe marathon i Stockholm 1.Juni, og ble brukt som en liten test for å få en liten pekepinn på hvor jeg befinner meg tidsmessig. Dette ble også min første konkurranse i riktig minimalistiske løpesko og ble gjennomført til ny personlig bestenotering med god margin. En etterlengtet bekreftelse om at den uvante treningsdosen ga gode forbedringer, men vil det si at jeg da er klar for å løpe et helt marathon? Jeg skal ærlig innrømme at følgende tanke slo meg underveis i løpet: «Faen, jeg er sliten før det har gått tre kilometer! Hvordan skal jeg da klare å løpe et marathon?!». Får dog håpe at marathonfarten blir noe lavere og at videre trening opp mot løpet bærer frukter. Jeg kommer uansett til å stå klar på startstreken 1.Juni, for å legge ned mitt livs innsats!

Under treningen til dette marathonet har jeg begynt å fundere på hvorfor jeg løper. Hvorfor jeg har meldt meg på et helt marathon og hvorfor jeg trener som en eliteutøver  besatt mosjonist? Treningsmengden har nådd sin «all time high», i den forstand at om leggmuskler hadde hatt taleevne, hadde de skreket om nåde! (Eller takket meg for fine treningsturer. Hvem vet hva leggmuskler tenker?). Jeg trener nå omtrent hver eneste dag, samtidig som jeg lurer på hvorfor jeg gidder. Holder det ikke med tre turer i uka? Hvor mye tjener jeg på å fortsette med samme mengde som jeg gjør, kontra å droppe noen økter? Det vil sikkert bli en forskjell resultatmessig, men hva har det å si hvor fort jeg løper mitt marathon? Jeg blir ikke førstemann over målstreken og sikkert ikke sistemann heller, men et sted der i mellom vil jeg tro.

Til slutt kom jeg frem til at jeg løper fordi jeg synes det er gøy. Fordi jeg liker å konkurrere. Ikke fordi jeg har et mål om å vinne eller å løpe inn til en gitt tid. Samtidig løper jeg fordi jeg ønsker å bevise at det er fullt mulig å ha en minimalistisk tilnærming til løping. At det er mulig å løpe et helt mararthon på asfalt med fivefingers på beina. Eller til og med uten. Jeg vil bevise det mest for min egen del, men også for andre. Slik at jeg har noe å vise til når skeptikerne fornekter seg at det i det hele tatt går an å løpe uten mykt dempede sko. På denne måten håper jeg å kunne dele min tilnærming til løping, slik at andre også får en mulighet til spennende og gode løpeopplevelser, som de jeg har hatt siden jeg begynte å løpe med minimalistiske sko.

PS: Jeg har foresten et resultatmål for det å løpe marathon: Å slå rekorden til pappa. En rekord han liker å prate om, for å si det mildt. Han trengs altså å jekkes ned noen hakk! Ingen lett oppgave, men jeg har heldigvis tiden på min side. Han har nemmelig lagt marathonskoene på hylla for godt!

 

Skomaker Andreas

I fravær av tilfredsstillende fottøy for løping på vinterføre, har jeg gjort som Bill Bowerman og tatt saken i egne hender. Med utgangspunkt i forskning og egne tanker om løpesko, har jeg laget mine egne minimalistiske løpesko. Sko som gjør løping på snø og is til en behagelig opplevelse, selv om gradestokken viser seg fra sin negative side. Samtidig som de skal holde føttene varme, har jeg lagt stor vekt på at de skal være fleksible og dermed ikke hindre føttenes bevegelser. Selve skaperprosessen gikk radig for seg, der jeg brukte de materialer jeg kunne finne innenfor husets fire vegger. Resultatet derimot, hadde jeg ingen anelse om…

Steg 1 – Varme

Da fottøyet skal brukes om vinteren trenger jeg noe som hjelper meg med å holde på varmen. Jeg bruker da et par av forsvarets tykke hvite ullsokker som basis, helt innerst mot foten. Sokkene er meget slitesterke og er de varmeste ullsokkene jeg har til rådighet. Hva egenskaper for transport av fuktighet angår, er ikke dette et fokusområde for øyeblikket. Mest av praktiske årsaker. Minuset med dem er at jeg frykter de blir for tykke, slik at sensoriske tilbakemeldinger reduserers.

Deretter fant jeg et par forholdsvis tynne og meget fleksible såler i et gammelt skopar. Disse bruker jeg som isolasjon mellom fotsålene og underlaget. Selv om de ikke spesielt tykke (et pluss), har de en overraskende god isolasjonsevne. På minussiden blir sålene for små, selv om de passer min skostørrelse. Jeg trenger noe som dekker en større flate, for å unngå at foten sklir utenfor kanten på sålen. Under min første av to testturer, benyttet jeg en gammel klut rundt den ene foten, i stedet for såle. Dette for å undersøke og sammenligne klutens egenskaper opp mot sålens.

Steg 2 – Ikke bli våt

Den ene sålen festet jeg deretter med tynn plastfolie, holdt på plass med elastisk sportsteip. Dette for å holde ullsokkene tørre og for å holde sålene på plass. Da jeg så for meg at føttene mine ville bli veldig klamme, unnlot jeg å bruke plastfolie på den ene foten. På denne måten kan jeg undersøke effekten av plastfolien nærmere i ettertid.

Steg 3 – Mer ull

Av ulike årsaker valgte jeg å ta på meg enda et par ullsokker utenpå det hele. Baktanken med dette må ha vært for å holde alt på plass og for å gjøre konstruksjonen sterkere. I skrivende stund ønsker jeg å kritisere dette valget, da det reduserer sensoriske tilbakemeldinger fra underlaget. Sekunder senere innser jeg at disse sokkene fungerer som en slags yttersåle, samtidig som de også har andre egenskaper…

Steg 4 – Grep

Tankene mine gikk rundt det å ha noe som sørger for godt grep på snø og is. Resultatet var en slags gummimatte med store hull i, som brukes under gulvmatter slik at de ikke sklir. Om dette i det hele tatt ville bidra med den tiltenkte funksjonen, hadde jeg ingen anelse om. Uansett. Jeg klipte til passende biter, som jeg deretter festet med vanlige skolisser for å holde dem på plass.

I utgangspunktet så jeg for meg at det ytterste paret med ullsokker ville gi tilstrekkelig med grep, men jeg var dog nyskjerrig i hvordan denne gummiløsningen ville fungere. Det var også bekymringer for at det ville feste seg snøklumter til ullsokkene og at de skulle bli våte. Men hei, det er jo derfor dette skal testes!

Steg X  – Fleksibilitet

Hele prosessen var gjennomsyret av egne prinsipper for minimalistiske løpesko. Der i blant at hele konstruksjonen måtte være meget fleksibel. Dette ble overholdt meget bra, i form av valg og sammensetning av materialer. Det var også et poeng å ikke ha en standarisert gummisåle som brukes på masseproduserte minimalistiske løpesko. Dette fordi jeg synes slike såler ofte blir for stive og fordi jeg vil gjøre dette på min egen måte.

Dommen

Fottøyet har gjennomgått to seperate tester under noenlunde like værforhold. Rundt 15 minusgrader på tørr snø og is, langs landeveien. Ingen nedbør. Testdistansene er til å ta kritikk av. Henholdsvis 3 og 6 km (Lengre testtruer er under planlegging). I forhold til varmeegenskapene, så vil jeg driste meg til å si at dette må være helt i toppen av varmeskalaen når det gjelder minimalistiske løpesko. Selv om det var fryktet underveis, opplevde jeg ikke at føttene ble klamme, men det trengs lengre testturer for å kunne fastslå dette. Sålene mellom ullsokkene, var veldig verdifulle. Noe jeg merket  godt da den ene sålen skled langt fremover inne i sokken, slik at hælen havnet utenfor og brått ble kald.

Bruken av fottøyet begrenser seg til kalde og tørre dager. Så fort det blir væromslag og bløte veier, vil nok vannet legge seg trygt og godt sammen med ulla og bli ubehagelig. Løsningen min for å oppnå bedre grep, anser jeg som unødvendig og fullstendig bortkastet. Jeg merket ingen forskjell med eller uten denne gule gummien. De ytterste ullsokkene fungerte som yttersåler og gjorde seg slettes ikke bort. De tok verken til seg snø eller is, og ble heller ikke våte. Grepet var godt, selv på is. Løpsfølelsen var rett og slett fantastisk! Det føltes som å løpe uten sko på beina. I bare sokkene (selvsagt). Noe som videre gav meg en følelse av frihet.

«Ja, sånn va luggan laga»

Selv om jeg etter fri fantasi har laget mine egne løpesko, fant jeg ut at disse skoene i prinsippet var veldig like et fottøy som kalles for «lugger«. I følge min mor har lugger sin oppbrinnelse fra Nord-Norge, noe som støttes av familien Bremnes som faktisk har en egen sang om dem. Det blir videre fortalt at luggene blir brukt utendørs, under kalde og tørre forhold på innlandet. Om de egner seg til løping, gjenstår å se. Prosjektet blir i alle fall tatt fatt i med stor optimisme!

Har du forsøkt å lage dine egne sko?

 

Løping på vinterføre

Vintertiden er her. Kuldegradene sniker seg innpå, vegene brøytes og jakkene kneppes opp. Snøen har allerede satt sitt preg på det nordlige landskap, mens det i sør allerede har regnet bort en gang. Men den  kommer nok tilbake, snøen. Da gjelder det å være klar, for det er lenge til våren gjør sitt inntog. For løpingen sin del, begynner mange å trekke innendørs så fort Desta Marie Beeder kaster vinterværet over oss. Inn på treningssenteret som regel, eller ned i sofaen kansje. Dersom du er en utelukkende godværsløper eller er en som ønsker å herde deg mot tøffere vær, er det på tide å regelrett løpe vinteren i møte. Selvfølgelig gjelder dette også for barbeinte og minimalistiske løpere!

Barbeint

Å løpe helt barbeint utendørs om vinteren er kansje ikke det mest ideelle. Det lar seg gjøre, men har sine selvsagte begrensninger. Heldigvis finnes det løpebaner innendørs å boltre seg på, under mer kontrollerte omgivelser. Blant annet på Bislett Stadion i Oslo, hvor de har en rundbane på 545 meter. En fin anledning til å vedlikeholde den barbeinte løpsteknikken til våren viser seg igjen. Men man kan ikke løpe i sirkel hele vinteren!


En barbeint test langs nordnorske veier

Kom deg ut!

Dersom du ønsker å fortsette din minimalistiske tilnærming gjennom vinteren, kan det være nyttig å være bevisst på hvorfor du trenger sko. Vi har tidligere sett hva som ligger i begrepet minimalistiske løpesko og hvordan slike løpesko kan slippe unna med en flatere tekstur enn stivere løpesko. Det skoene kan hjelpe oss med, vil da være å beskytte oss fra kuldegradene. Noe som videre åpner mange muligheter for eksperimentering. Selvfølgelig kan du kjøpe løpesko for dyre dommer i din sportsbutikk, men i prinsippet kan du løpe i hva som helst. Dette er noe jeg ønsker å utforske nærmere denne vinteren og vil følgelig komme tilbake med resultatene ved en senere anledning. Er det for eksempel gunstig å løpe i bare ullester?

Minimalistiske løpesko

Du kan dra med deg dine fivefingers ut i kulda. Noe som fungerer nokså bra, men har sine bakdeler. Det at tærene har sine egne «lommer», gjør at de ikke får beveget seg tilstrekkelig og blir følgelig ganske kalde. I motsetning vil tærne holde seg varmere i en lignende minimalistisk sko, hvor tærne er samlet i en felles tåboks, De får da større bevegelsesfrihet og kan varme seg på hverandre, mens et kaldt og vått stoff legger seg rundt hver enkelt tå i dine fivefingers.

På plussiden, vil føttene bevege seg mer i minimalistiske sko kontra tradisjonelle løpesko. Dette gjør at føttene etterhvert blir varme, på tross av alle minusgradene og gjør løpeturen straks mer behagelig. Bakdelen med dette, er at det vil ta omtrent 15-20 minutter før føttene har blitt tilstrekkelig varme, alt etter som. Noe som for øvrig gjelder for resten av kroppen din. Det kalles oppvarming.

Bruk av sokker

Det finnes også sokker til å bruke i fivefingers. Sokker som muligens er ment å holde føttene varme, men gir deg derimot en motsatt effekt. Når sokkene blir våte av snø og sørpe, vil dette følgelig gjøre føttene dine kalde. Dette fordi sokkene holder på vannet og ligger tett inntil huden, spesielt rundt tærne. Det kan tenkes at våte fivefingers vil gi en tilsvarende effekt. Til en viss grad ja, men fivefingers har en overdel som ikke trekker til seg noe særlig med vann. Samtidig ligger de ikke så tett mot huden som sokkene og gjør at det legger seg litt isolerende luft inne i skoene dine. Problemet er i all hovedsak at tærne dine blir våte og kalde. Løper du derimot i minimalistiske sko med hel tåboks, vil vanlige sokker (gjerne av ull) egne seg bedre. Dette med bakgrunn i det overnevnte argumentet der tærne får redusert bevegelighet i fivefingers. Vanlige sokker (i motsetning til tåsokker) samler hele foten i samme rom, noe som gjør det enklere å holde på varmen.


Hvilket dyr er dette? Send ditt svar til kommentarfeltet nedenfor!

Har du erfaringer fra løping i minimalistiske sko eller kansje til og med helt barbeint (?!?) på vinterføre? Er du enig i mine tanker rundt dette? Slipp deg fri i kommentarfeltet!

Er vi født til å løpe?

Den sterk økende interessen for barbeintløping de seneste årene, har stilt store spørsmålstegn ved måten vi løper på og hva vi har på beina når vi løper. De største spørsmålstegnene og mange gode argumenter for å løpe barbeint/minimalistisk, så dagens lys i boken Born To Run. Siden publikasjonen i 2009, har Christopher McDougalls bok blitt hauset opp som en bibel for barbeintløpere og har vekket interesse og skapt debatt verden over. Dette førte etterhvert til at McDougall denne uken tok turen til Norge og Oslo for å formidle sitt budskap.

Amatørbilde fra foredraget. Kvaliteten deretter.

 

Et flott initiativ

En tidlig tirsdagskveld i høstkalde Oslo, ble Månefiskens lokaler fylt opp av nyskjerrige nordmenn. Allerede i inngangsdøren ble vi møtt med en mulighet til å sikre oss en signert kopi av den aktuelle boken og samtidig slå av en prat med forfatteren selv. Videre inn i lokalet steg det frem en hel vegg med tåskoene vibram fivefingers. Her var det ikke spart på noe. Alt fra små barnemodeller via de gjennkjennelige modellene og til høstens nyheter. Selve trekkplasteret for arrangementet var dog foredraget til Christopher McDougall.

The size of Shrek

Den høyreiste amerikaneren skapte god stemning i salen, med morsomme utsagn og helsprø historier. Det hele dreide seg rundt boken, uten at det gikk i gjentagelser. McDougall kunne fortelle hvordan han som skadeplaget løper, ble bedt om å slutte med løping, etter anbefaling av lege. Dette ble i stor grad begrunnet ut fra hans store fysikk, der han selv trakk paraleller til tegneseriefiguren Shrek! Selv om det virket fristende å legge løpingen på hylla og slenge seg ned i sofaen, stilte han seg kritisk til legens diagnose. Han startet deretter sin ferd mot et liv som skadefri løper, noe som til slutt resulterte i bokutgivelsen av Born To Run.

Løpeglede

Boken tar deg med til Copper Canyons og Tarahumara indianerene i Mexico. Her møter vi et folk som løper uhorvelige distanser for moro skyld. Iført flate og tynne sandaler, løper de over det ulendte terrenget  med lette elegante steg . Alt sentrerer seg rundt gleden ved å løpe. Et sentralt poeng, som McDougall har tatt med seg videre på sin ferd. Boken inneholder også et stort spekter av argumenter for hvorfor du bør ha en minimalistisk tilnærming når du løper, og stiller spørsmålstegn ved løpeskoenes design og hensikt. Den vil definitivt gi deg en rekke a-ha opplevelser, som setter i gang dine egne tankeprosesser rundt emnet.

Slik ser coveret ut. Kilde til bildet

Var du tilstede under foredraget til Christopher McDougall? Har du lest Born To Run eller har veldig, veldig lyst til å gjøre det? Denne boken var sterkt delaktig med å endre mitt syn på løping til det bedre. Kanskje det samme gjelder for deg? ; )