Mitt liv på bare bein – Del 2

Her følger fortsettelsen av «Mitt liv på bare bein – Del 1»

Gradvis tilvenning

Jeg løp etter hvert mer og mer i mine Fivefingers, med innslag av barbeinte turer da jeg følte for det. Jeg utfordret meg selv på ulike underlag og søkte stadig større utfordringer jo bedre det gikk. En del smerterop og blemmer fulgte med, men stoppet meg ikke. Det hjalp meg derimot med å korrigere mine feil, ut fra den teori at jeg har gjort noe galt dersom jeg har det vondt. Distansene økte og løpsfølelsen ble bedre. Mye bedre. Jeg ble omsider istand til å gjennomføre all min løping med minimalistiske løpesko på beina. Blemmene forsvant, mens det ble slutt på stive og støle legger. Samtidig hadde jeg blitt en gladere løper. Det føltes rett og slett bedre å løpe med minimalistiske løpesko enn de «gode gamle» løpeskoene. Det å kjenne føttene legge seg rundt enhver ujevnhet i underlaget, var ikke lengre like ille som det hadde vært i starten. Tvert imot. Det var nå nytelse i hvert steg (noe overdrevet). Steg som hadde blitt lettere enn før. Løpeskader hadde blitt et fremmedord og jeg var motivert som aldri før. Dette var virkelig noe annet enn løping med tradisjonelle løpesko!

Mange spør og er nysgjerrige på hvor lang tid det tar å venne seg til å løpe på denne måten. For meg gikk det nok et helt år før jeg følte meg 100% trygg på å løpe med minimalistiske løpesko. Men det finnes ikke noe universelt fasitsvar på dette. Alle stiller med ulike forutsetninger og noen løper mer enn andre. Mitt råd er å ta den tiden du trenger. Med jevne mellomrom kommer det nyhetssaker der det advares mot barbeintløping, på bakgrunn av at en for rask overgang fra tradisjonelle løpesko til minimalistiske sko og barbeint løping kan medføre økt skaderisiko. Selv om denne type saker blir brukt mer som en form for skremselspropoganda, i stedet for å faktisk opplyse om hvordan det kan gjøres på en mer hensiktsmessig måte, er det uansett riktig å informere om hva som kan gå galt. En overgang fra tradisjonelle løpesko til å løpe barbeint medfører i de fleste tilfeller endringer i løpsteknikken, der fotisettet endres fra et hælisett til et tilnærmet flatt fotisett. Dermed vil belastningen også bli ny og uvant for kroppen, som derav trenger tid for å tilpasse seg. Blir belastningen for stor uten at kroppen får tid til å hente seg inn igjen, kan det naturlig vis oppstå skader, men det er ingen grunn til å fraråde andre å løpe barbeint av den grunn!

Gamle sko, gammelt bilde. Ta tiden til hjelp!

En bacheloroppgave om barbeint løping

Selv om jeg nå var godt igang med mine egne barbeinte eksperimenter, satt jeg ikke med den nødvendige kunnskapen som trengs for å kunne argumentere for barbeint løping på en overbevisende måte. Det hang sammen med det faktum at det var vanskelig (for noen år siden) å oppdrive informasjon om barbeint og minimalistisk løping, og spesielt lite på norsk. Jeg fant noen tips her og der, men det meste var ufullstendig og bar preg av manglende innsikt og forståelse. Imidlertid var det en bok som skilte seg klart ut av mengden: «Barefoot running step by step» av Ken Bob Saxton og Roy M. Wallack (anbefales!). Boken var til stor hjelp for mine barbeinte befarelser og besvarte spørsmål jeg lenge hadde grublet over. Selv om jeg nå hadde funnet en utmerket guide for barbeint løping, var jeg allerede i gang med  å skrive min bacheloroppgave om effektene av det å løpe barbeint kontra det å løpe med løpesko, der jeg gjennomgikk forskningslitteratur som omhandlet barbeint løping, så vel som løping med minimalistiske- og tradisjonelle løpesko. Dette var en utmerket anledning til å lære mer om barbeint løping, samtidig som oppgaven senere kunne være til hjelp for andre nysgjerrige. Etter som jeg leste flere og flere forskningsartikler, ble jeg mer og mer forundret over at så og si ingen forskning støttet løping med tradisjonelle løpesko! Hvordan kan det ha seg at «alle» løper rundt i sine tradisjonelle løpesko, mens forskning peker på at det å løpe barbeint ser ut til å være et bedre alternativ? Et spørsmål som gjorde meg desto mer interessert i å finne ut mer om barbeint og minimalistisk løping, og som etter hvert førte til at jeg opprettet min egen blogg (senere også på Runner’s World).

Minimalistisk løping i vinterland

Arbeidet med bacheloroppgaven ga meg et stort løft kunnskapsmessig, noe som la grunnlaget for eksperimentering på vinterføre. En av de største praktiske utfordringene jeg opplevde, var å finne passende minimalistisk fottøy som jeg kunne bruke på kalde vinterdager. Men er det i det hele tatt nødvendig å bruke sko på vinterføre? Jeg lot ingenting forbli uprøvd og løp like så godt en drøy kilometer på snø og is, helt barbeint! (do not try this at home) Dette var etter oppvarming, samtidig som gradestokken viste 24 stivfrosne kuldegrader 0 grader, så forholdene var godt lagt til rette for en liten test. Til tross for at føttene var ganske kalde da jeg kom innendørs, ble jeg overrasket over hvor varme de klarte å holde seg så lenge jeg løp. Men alt i alt ble det med den ene turen. Innlysende nok ble jeg nødt til å finne noe å ha på beina. Til å begynne med var Fivefingers mitt eneste valg, men jeg fant raskt ut at tærne fort stivnet til da gradestokken viste mindre enn 10 minusgrader. Det å bruke tåsokker inni Fivefingers var heller ingen god idé, ettersom snøen og fuktigheten gjorde sokkene våte og dermed føttene meget kalde. Dette gjorde at jeg ikke kunne løpe dersom det var under 10 minus. Så hva skulle jeg da finne på? Jo, jeg tok saken i egne hender (bokstavelig talt) og lagde mine egne minimalistiske vintersko! Desverre har jeg ikke utviklet denne løsningen ytterligere, men da har jeg i alle fall noe å pusle med kommende vinter!

Hjemmelagde minimalistiske løpesko

Mål og mening

Da jeg startet å løpe barbeint hadde jeg ingen klare mål, andre enn å utforske en mer minimalistisk løpeverden enn den jeg var vant til. Det handlet om mestring. Om å se hva jeg var i stand til. Rett og slett ønsket jeg å finne ut om jeg i det hele og det store hadde et behov for å bruke sko. Til tross for dette hadde jeg aldri noe mål om å alltid løpe barbeint til enhver tid. Det handlet mer om å finne ut av hva som funket for meg og hva jeg var komfortabel med. Mesteparten av tiden løp jeg med Fivefingers, men samtidig likte jeg utfordringene ved å løpe helt barbeint. Etter som jeg nå gjennomførte all min løping i minimalistiske løpesko eller uten sko, ble det naturlig å sikte seg inn mot andre mål. Tiden var nå inne for å starte jaget etter pappa sine gamle maratontider! Selv om jeg visste jeg var langt unna hans nivå, var jeg i alle fall fast bestemt på å gi det et forsøk. Et sted må man jo begynne.

Løpingen min hadde aldri tidligere vært preget av særlig struktur og rutine, men jeg følte nå det var på tide å sette ting i system. Mitt hemmelige våpen for trening og motivasjon fant jeg i pappa sine gamle treningsdagbøker fra hans maratonløp på 70-tallet. Jeg regnet sammen hvor mange kilometer han løp i snitt hver uke, vurderte det opp mot løpstider og over hvor lang tid han hadde løpt. En del mer enn hva jeg var vant til, men ikke skremmende mye. Passende nok bestemte jeg meg for å løpe omtrent like mange kilometer hver uke som han hadde gjort (noen flere for å være helt sikker). Samtidig var det på høy tid å øke hyppigheten mellom øktene og trene hver dag. Inne i hodet mitt hørtes dette fryktelig mye ut, men etter hvert viste det seg at all treningen snarere ga meg mer overskudd enn hva jeg ellers var vant til. Vinn-vinn.

2013 – Stockholm marathon

Mamma ble med som reisefølge da jeg gjorde mitt aller første maratonløp. Det jeg hadde sett for meg skulle bli en fin opplevelse i jevnt og godt tempo gjennom Stockholms gater, ble ikke helt som jeg hadde tenkt. For hvilket slit det ble! Jeg åpnet kanskje for hardt. Kanskje stilte jeg til start med for dårlig grunnlag. Mest sannsynlig begge deler. Uansett, etter vel 25 løpte kilometer presset motstanden seg på. Farten sank etter som beina gradvis stivnet til. Jeg opplevde det ikke som en smell, men mer som en langsom ferd mot de ondes marker. Det føltes som å løpe inn i en myk madrass, som til slutt ble så komprimert at det ble vanskelig å fortsette. Vanskelig, men heldigvis ikke umulig. Selv om det nå ikke lengre var en særlig positiv løpeopplevelse, var jeg fast bestemt på at jeg en gang skulle komme frem til mål. Kreftene sang på siste vers, motivasjonen var lav og jeg hadde gått sur. Men til tross for dette klarte jeg omsider å kare meg over mållinjen på Stockholms Stadion. For en lettelse! Selv løpstiden var et stykke fra å være tilfredsstillende, var jeg strålende fornøyd med å ha gjennomført et maraton og atpåtil i mine Fivefingers, noe som ville vært svært utenkelig for bare noen år siden.

I etterkant av løpet

Var det virkelig verdt alt slitet? Ja, definitivt. Jeg tror man har godt av å ha det vondt og slite seg ut. På denne måten setter man mer pris på de gode og enkle tingene, og bygger seg opp igjen til å tåle enda mer neste gang. Som for eksempel mitt neste maratonløp. Nå vet jeg hva som kreves og hvordan kroppen reagerer på en slik utfodring. Da jeg satt meg som mål å løpe et maraton og brukte påfølgende måneder til timesvis med trening, var det som oftest ingen sak å la seg motivere til en løpetur. Men da selve løpet var unnagjort, ble det derimot langt vanskeligere å se noen mening i det å løpe. Det var ingen enkel sak å fortsette i samme sporet som før Stockholm marathon, noe som førte til sporadiske løpeturer og andre minimalistiske befarelser gjennom hele den påfølgende sommeren. Jeg trengte hele to måneder før jeg igjen ble lysten på å gjøre et nytt forsøk på maratondistansen. Noe som neppe skjer med det første. Blant det viktigste jeg lærte fra debuten min, var at det tar flere år med mye og jevn trening for å prestere bra i maraton. Derfor vil det nok bli en god stund til neste forsøk. Og et nytt forsøk blir det nok. Jeg kan da ikke være dårligere enn min egen far?

Ikke bare til løping

Jeg begynte å bruke minimalistiske sko til løping. Ikke fordi jeg allerede da var overbevist om at det ville fungere, men fordi det hørtes spennende ut og virket mer logisk enn å la være. Etter hvert som jeg ble godt vant med å løpe i disse tynne skoene, ble det naturlig å tenke over hvilke sko jeg bruker til andre anledninger. For hvorfor bruker vi egentlig sko? I korte trekk kom jeg frem til at vi gjør det av sosiale årsaker og for å unngå ubehag ved ferdsel på varme eller kalde underlag. Samme prinsipper burde jo være gjeldende i andre sammenhenger og det mener jeg de som oftest er. Derfor begynte jeg å bruke minimalistiske sko både på jobb og ellers på fritiden. I starten var det litt merkelig og uvant, men det ble straks bedre og slo en klar knock-out på de nå pensjonerte jobb- og fritidsskoene mine. Jeg opplevde at jeg ikke lengre ble sliten og tung i beina etter lange dager på jobb. Det samme gjaldt det å gå turer på fritiden. Jeg trengte ikke lengre å bekymre meg for at fottøyet skulle sette begrensninger for hva jeg ville gjøre. Denne oppgaven var nå i kroppens hender.

Mitt nåværende minimalistiske utvalg: Feelmax, Vivo Barefoot og Fivefingers 

Målsettinger og veien videre

Man kan aldri forutse nøyaktig hva man kommer til å gjøre i fremtiden. I mine yngre dager kunne jeg ikke fordra bare det å  barbeint utendørs. Ikke en gang de få meterne med grus mellom hustrappa og gressplenen. Det var rett og slett vondt og jeg brukte som regel alltid sko. Det var følgelig ganske utenkelig at en av mine kommende hobbyer skulle dreie seg om det løpe barbeint, men der kan man se! Målene mine med dette har i bunn og grunn vært det å finne den perfekte løpesko og jeg føler jeg er veldig nærme. Kanskje er mine perfekte løpesko det å ikke bruke sko i det hele tatt? Sånn som keiserens nye klær. Men på grunn av norske værforhold med snø og is store deler av året, klarer jeg ikke å se hvilken glede man kan ha av å på død og liv måtte løpe barbeint ved enhver anledning. Misforstå ikke, jeg liker godt å løpe helt barbeint, men ønsker ikke at det skal bli det ultimate målet. For meg handler det om å trives med løpingen og komme frem til en løsning man er fornøyd med. Den optimale anordninggen for meg vil være noe veldig tynt og fleksibelt, der fotens bevegelser ikke blir hindret, samtidig som den får beskyttelse mot ekstreme temperaturer. Men selv om jeg en gang vil finne mine perfekte løpesko, vil jeg nok alltid løpe barbeint i ny og ne.

Tidligere var det viktig for meg å se hvor langt jeg klarte å løpe barbeint og i minimalistiske løpesko. Jeg ble motivert av å løpe over nye og utfordrende underlag. Av mestringsfølelsen det ga meg og muligheten til å vise ovenfor andre, at det ikke er noe problem å løpe uten sko eller med veldig tynne såler. At kroppen klarer seg fint på egen hånd og slett ikke trenger godt oppbygde løpesko med myke, tykke såler. I etterkant av maratonløpet mitt har jeg tenkt en del på hvilke mål jeg skal sette meg for tiden som kommer. Siden det å gjennomføre et maraton hadde vært det langsiktige målet og den optimale testen, er det nå vanskelig å finne noe som motiverer i like stor grad. Løpet ga meg en slags endelig bekreftelse på at jeg nå var i stand til å gjennomføre all min løping barbeint eller med minimalistiske løpesko. Jeg føler nå jeg mestrer denne formen for løping i så stor grad, at det handler mer om være tilfreds med hvor langt jeg har kommet og sette pris på de gode følelsene løpingen gir meg. Imidlertid er jeg sikker på at jeg enda har mye å lære og at det til stadighet vil dukke opp nye problemstillinger jeg kan gruble over. Selv om jeg nå føler utfodringene ikke er like store som tidligere, ser jeg absolutt verdien i det å hjelpe andre til å mestre det å løpe barbeint. Jeg har jo ikke tenkt å gi meg med det første…

 En god gjerning er sin egen belønning – Sofokles

Sentrumsløpet 2013. Denne gang med Fivefingers

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *