Nedslitte sko

Hva skjer når vi sliter ned skoene våre?

Jeg stilte meg dette spørsmålet idet jeg undersøkte mine slitne løpesko, der de så fint ventet på meg ved inngangspartiet. Selv om de er av den minimalistiske sorten, har den fortsatt noen millimeter såle som slites ved bruk. Spesielt under fot-ballene og hælene, de punktene som belastes mest ved bakkekontakt. Dette fører til at sålene ikke lengre er helt flate. Dette vil få større konsekvenser på sko med mykere og tykkere såle, der områdene som belastes minst ved bruk, også slites minst.

Slitte sko

 

Jeg har ikke hørt noen som har kommentert dette tidligere, men jeg tror det vil få innvirkning på brukerne av de slitte skoene. Kroppen vår er meget tilpasningsdyktig og venner seg til stadig nye omgivelser. Dermed kan det være naturlig å tro at effektene av å bruke nedslitte sko ikke er de samme som da skoene var nye.

For mange kan dette være selvsagt. Man bytter jo ut de gamle skoene med nye, før eller senere. I mitt tilfelle er jeg usikker på om dette har så mye å si for sko med 3 mm såle. Under min undersøkelse, kunne jeg tydelig kjenne forskjeller på tykkelsen på de slitte og mindre slitte områdene. Gummien på de slitte områdene var også merkbart mykere enn resten av sålen.  Jeg kan ikke annet enn å tenke på at dette må få negative konsekvenser ved bruk.

Heldigvis har jeg flere par.

Nyere sko

 

Bare et par løpesko?

For en del uker siden kom nyheten om at såleprodusenten Vibram måtte betale tilbake millioner av kroner til amerikanske fivefingers-eiere. Dette i lys av et søksmål som hevdet Vibram utnyttet falske helsepåstander om at fivefingers styrket føttene og bidro til redusert skaderisiko. I etterkant av debatten som fulgte denne saken, sitter jeg igjen med et inntrykk av at mannen i gata stiller store krav til sine løpesko.

Kanskje ikke så rart

Skoene blir som oftest plukket ut av en dyktig «løpeekspert» på en anerkjent sportsforretning. Med sine stilfulle fargekombinasjoner, står skoene utstilt side om side, hyllemeter på hyllemeter. Mange i tallet. De fleste vet knapt hvor de skal begynne. Men heldigvis trår selgeren til med en grundige behovsanalyse og trekker deretter frem noen utvalgte par. Kunden får prøve disse modellene og kanskje til og med teste dem på en tredemølle. Det ene paret skiller seg gjerne ut fra de andre og kunden forlater til slutt butikken, godt fornøyd med sine nye løpesko. Sko som har blitt  tilpasset kundens individuelle behov. Som regel for en pris mellom 1000 og 2000 kroner. Det er kanskje ikke annet å forvente at kunden ser for seg at akkurat disse skoene kommer til å presse ned løpstidene, heve kondisjonsnivået, holde skader på avstand og bidra til gode løpsopplevelser, mil etter mil.

Men hva kan vi egentlig forvente av et par løpesko?

For å kunne svare på dette spørsmålet, er det nødvendig å reflektere over hvorfor vi i utgangspunktet trenger sko til løping. Som søksmålet mot Vibram viser, har de ikke kunnet bevise at de minimalistiske skoene fivefingers gir brukerne de påståtte helsefordelene. Et annet tilfelle oppsto for noen år tilbake, da Reebok ble møtt med et liknende søksmål mot markedsføringen av deres «Easytone-sko». Utfallet ble det samme den gangen: Reebok måtte betale tilbake millioner av kroner til kunder som hadde handlet i den tro at skoene ville gi dem sterkere legger, rompe og lår. Felles for disse og andre løpeskoprodusenter, er at ingen kan vise til vitenskapelige beviser for at nettopp deres skomodeller gjør sluttbrukeren til en bedre løper, gir helsemessige fordeler eller reduserer risikoen for skader. Det er fordi det ikke finnes noen slike beviser. Verken for minimalistiske løpesko eller vanlige, myke løpesko.

Mye tyder derfor på at løpesko i seg selv, ikke er fordelaktig for løperen

Dette betyr imidlertid ikke at løpesko er helt bortkastet. Det handler mer om det å forstå hvilke effekter løpesko og ulike løpeskodesign har på kroppen, og bli klar over at skoene i utgangspunktet begrenser kroppens naturlige bevegelsesmønster. En mer hensiktsmessig tilnærming til løpesko vil derfor være å finne sko som tillater oss å løpe på en naturlig måte. De siste fem årene har jeg brukt mye tid på å finne en slik skotype. Sko som tillater meg å løpe som jeg vil, uten (eller i minst mulig grad) å påvirke løpsteknikken. Jeg har vært veldig opptatt av at løping skal være en avkobling fra hverdagen og skape glede. Derfor har det også vært viktig for meg å finne løpesko som gjør at jeg kan løpe skadefritt, slik at jeg ikke lengre trenger å bruke så mye tid og krefter på å tenke på skoproblemer. På denne måten kan jeg i stedet fokusere på andre, positive sider ved løping og være i stand til å nyte løpeturene mine i mye større grad enn tidligere.

Jeg fant ut at løpesko med et minimalistisk design virket å være de mest hensiktsmessige skoene til løping. En slik skotype bruker jeg nå både som fritidssko og som løpesko. Hvis jeg bruker sko i det hele tatt. Jeg har også funnet ut at jeg kan bruke barbeint løping som en slags «mal» på hvordan jeg i utgangspunktet burde løpe, slik at jeg blir mer oppmerksom på hvordan jeg løper når jeg igjen snører på meg skoene. Denne løsningen har bidratt til at jeg nå ikke trenger å bekymre meg for at skoene mine blir en begrensning når jeg går eller løper. Jeg kan fint løpe og gå lengre distanser hver dag, uten å oppleve skader, irritasjoner eller annet ubehag. Nettopp derfor er jeg veldig opptatt av fortelle andre mennesker om mine erfaringer og håper å kunne bidra til at flere finner gleden av noe så enkelt som det å løpe.

Min definisjon av minimalistiske sko:

  • En tynn, flat og fast såle (<8 mm)
  • En fleksibel såle som kan vri og vendes alle veier
  • Vid forfot, slik at tærne kan spre seg

Selv om minimalistiske sko fungerer utmerket for meg, er det ikke dermed sagt at det vil fungere like godt for alle andre. Likevel tror jeg at alle som en vil oppnå visse fordeler ved å bruke minimalistiske sko og forsøke å reflektere over hvilke effekter ulike typer sko har på kroppen. Det som er viktig å huske på dersom du har benyttet myke og godt oppbygde sko mesteparten av livet, er at minimalistiske sko stiller større krav til deg og hvordan du bruker skoene. Det kan være nyttig å se på det som en læringsprosess, der du skal tilegne deg en ny ferdighet. Slik som en innsidepasning i fotball. Dersom du aldri har spilt fotball tidligere og skal slå din første innsidepasning, vil nok en slik pasning være ganske klønete og av lav kvalitet. Da må du forsøke å lære deg hvordan utførelsen av pasningen bør være og reflektere over hvordan du kan forbedre denne ferdigheten. Etter lang tid med mye trening, vil utførelsen av pasningen forbedre seg mye etter som du mestrer teknikken. Det samme gjelder også for barbeint og minimalistisk løping. Det vil kanskje oppleves merkelig og uvant i starten, men det betyr dermed ikke at du bør holde deg unna. Er du villig til å sette av godt med tid, skal du se at resultatene kommer etter hvert.

Skoene løper ikke for deg, de løper med deg

Lykke til!

Skomaker Andreas

I fravær av tilfredsstillende fottøy for løping på vinterføre, har jeg gjort som Bill Bowerman og tatt saken i egne hender. Med utgangspunkt i forskning og egne tanker om løpesko, har jeg laget mine egne minimalistiske løpesko. Sko som gjør løping på snø og is til en behagelig opplevelse, selv om gradestokken viser seg fra sin negative side. Samtidig som de skal holde føttene varme, har jeg lagt stor vekt på at de skal være fleksible og dermed ikke hindre føttenes bevegelser. Selve skaperprosessen gikk radig for seg, der jeg brukte de materialer jeg kunne finne innenfor husets fire vegger. Resultatet derimot, hadde jeg ingen anelse om…

Steg 1 – Varme

Da fottøyet skal brukes om vinteren trenger jeg noe som hjelper meg med å holde på varmen. Jeg bruker da et par av forsvarets tykke hvite ullsokker som basis, helt innerst mot foten. Sokkene er meget slitesterke og er de varmeste ullsokkene jeg har til rådighet. Hva egenskaper for transport av fuktighet angår, er ikke dette et fokusområde for øyeblikket. Mest av praktiske årsaker. Minuset med dem er at jeg frykter de blir for tykke, slik at sensoriske tilbakemeldinger reduserers.

Deretter fant jeg et par forholdsvis tynne og meget fleksible såler i et gammelt skopar. Disse bruker jeg som isolasjon mellom fotsålene og underlaget. Selv om de ikke spesielt tykke (et pluss), har de en overraskende god isolasjonsevne. På minussiden blir sålene for små, selv om de passer min skostørrelse. Jeg trenger noe som dekker en større flate, for å unngå at foten sklir utenfor kanten på sålen. Under min første av to testturer, benyttet jeg en gammel klut rundt den ene foten, i stedet for såle. Dette for å undersøke og sammenligne klutens egenskaper opp mot sålens.

Steg 2 – Ikke bli våt

Den ene sålen festet jeg deretter med tynn plastfolie, holdt på plass med elastisk sportsteip. Dette for å holde ullsokkene tørre og for å holde sålene på plass. Da jeg så for meg at føttene mine ville bli veldig klamme, unnlot jeg å bruke plastfolie på den ene foten. På denne måten kan jeg undersøke effekten av plastfolien nærmere i ettertid.

Steg 3 – Mer ull

Av ulike årsaker valgte jeg å ta på meg enda et par ullsokker utenpå det hele. Baktanken med dette må ha vært for å holde alt på plass og for å gjøre konstruksjonen sterkere. I skrivende stund ønsker jeg å kritisere dette valget, da det reduserer sensoriske tilbakemeldinger fra underlaget. Sekunder senere innser jeg at disse sokkene fungerer som en slags yttersåle, samtidig som de også har andre egenskaper…

Steg 4 – Grep

Tankene mine gikk rundt det å ha noe som sørger for godt grep på snø og is. Resultatet var en slags gummimatte med store hull i, som brukes under gulvmatter slik at de ikke sklir. Om dette i det hele tatt ville bidra med den tiltenkte funksjonen, hadde jeg ingen anelse om. Uansett. Jeg klipte til passende biter, som jeg deretter festet med vanlige skolisser for å holde dem på plass.

I utgangspunktet så jeg for meg at det ytterste paret med ullsokker ville gi tilstrekkelig med grep, men jeg var dog nyskjerrig i hvordan denne gummiløsningen ville fungere. Det var også bekymringer for at det ville feste seg snøklumter til ullsokkene og at de skulle bli våte. Men hei, det er jo derfor dette skal testes!

Steg X  – Fleksibilitet

Hele prosessen var gjennomsyret av egne prinsipper for minimalistiske løpesko. Der i blant at hele konstruksjonen måtte være meget fleksibel. Dette ble overholdt meget bra, i form av valg og sammensetning av materialer. Det var også et poeng å ikke ha en standarisert gummisåle som brukes på masseproduserte minimalistiske løpesko. Dette fordi jeg synes slike såler ofte blir for stive og fordi jeg vil gjøre dette på min egen måte.

Dommen

Fottøyet har gjennomgått to seperate tester under noenlunde like værforhold. Rundt 15 minusgrader på tørr snø og is, langs landeveien. Ingen nedbør. Testdistansene er til å ta kritikk av. Henholdsvis 3 og 6 km (Lengre testtruer er under planlegging). I forhold til varmeegenskapene, så vil jeg driste meg til å si at dette må være helt i toppen av varmeskalaen når det gjelder minimalistiske løpesko. Selv om det var fryktet underveis, opplevde jeg ikke at føttene ble klamme, men det trengs lengre testturer for å kunne fastslå dette. Sålene mellom ullsokkene, var veldig verdifulle. Noe jeg merket  godt da den ene sålen skled langt fremover inne i sokken, slik at hælen havnet utenfor og brått ble kald.

Bruken av fottøyet begrenser seg til kalde og tørre dager. Så fort det blir væromslag og bløte veier, vil nok vannet legge seg trygt og godt sammen med ulla og bli ubehagelig. Løsningen min for å oppnå bedre grep, anser jeg som unødvendig og fullstendig bortkastet. Jeg merket ingen forskjell med eller uten denne gule gummien. De ytterste ullsokkene fungerte som yttersåler og gjorde seg slettes ikke bort. De tok verken til seg snø eller is, og ble heller ikke våte. Grepet var godt, selv på is. Løpsfølelsen var rett og slett fantastisk! Det føltes som å løpe uten sko på beina. I bare sokkene (selvsagt). Noe som videre gav meg en følelse av frihet.

«Ja, sånn va luggan laga»

Selv om jeg etter fri fantasi har laget mine egne løpesko, fant jeg ut at disse skoene i prinsippet var veldig like et fottøy som kalles for «lugger«. I følge min mor har lugger sin oppbrinnelse fra Nord-Norge, noe som støttes av familien Bremnes som faktisk har en egen sang om dem. Det blir videre fortalt at luggene blir brukt utendørs, under kalde og tørre forhold på innlandet. Om de egner seg til løping, gjenstår å se. Prosjektet blir i alle fall tatt fatt i med stor optimisme!

Har du forsøkt å lage dine egne sko?

 

Fivefingers og lignende

Minimalistiske sko har fått et betydelig større fokus de seneste årene, noe som kan sees i sammenheng med den stadig voksende interessen for barbeintløping. Utvalget er desverre noe begrenset enn så lenge, men Vibrams fivefingers har allerede fått godt fotfeste. Du har sikkert sett de i ei butikkhylle nær deg. Kjent litt på dem og ledd litt av de. Noe som de fleste gjør. Kansje du heller skal prøve de på neste gang? Sannsynligheten er stor for at du aldri har prøvd en lignende sko før. Så prøv i vei!

«Er det der sko?»

Ønsker du å vise deg frem og få oppmerksomhet, er dette definitivt noe for deg. Dette er ikke akkurat sko som sklir fint inn i mengden. Du kan regne med mange blikk i forbifarten. Stirrende blikk. Av og til en kommentar også. Morsomt.

Nedenfor ser du et bilde av fivefingers bikila, som så klart er oppkalt etter OL-vinner Abebe Bikila (for spesielt interesserte).


Både for damer og menn. Link til bildet

Et minimalistisk design…

… med følgende hovedtrekk:

  • En tynn såle (Bare noen millimeter)
  • En fleksibel såle
  • Bred forfot
  • Lik høyde på forfot og hæl
  • En funksjonell hælkappe
  • Lav vekt (+/- 150 gram)

Med et raskt overblikk kan vi se at minimalistiske sko er en motsats til tradisjonelle løpesko, noe du raskt vil legge merke til på din første minimalistiske løpetur. Den største forskjellen er fraværet av dempemateriale i minimalistiske sko. Dette medfører at sålene blir meget tynne, noe som gjør at vi kjenner konturene av underlaget bedre og sensoriske tilbakemeldinger øker. Samtidig vil kroppen kunne tilpasse seg underlaget og benytte seg av kroppens eget dempesystem. Videre er sålen mer fleksibel (bøyelig om du vil), slik at du lett kan rulle de sammen til en ball. På denne måten vil minimalistiske sko følge bevegelsene til føttene dine, mens bruk av tradisjonelle løpesko gjør at  føttene dine derimot følger bevegelsene til skoene! Dette er verdt å merke seg som noe som kan ha en stor innvirkning på skader. Dersom foten din naturlig vil falle ned på punkt A, men skoen din gjør at den faller på punkt B istedet, vil det være bra for kroppen din?

Tenk litt på det du…

Som føtter flest, er forfoten forholdsvis bred. Derfor er minimalistiske sko bredere foran. Logisk nok. Vibram har dratt dette lengre med sine fivefingers, der hver tå har fått sitt eget lille rom. Dette gjør at tærne kan bevege seg uavhengig av hverandre og dermed mer naturlig og nærmere det å være barbeint. I kontrast er tradisjonelle løpesko mer avrundet, noe som gjør at tærne i større grad blir presset sammen.

Vi har tidligere sett hvordan løpesko kan være med på å endre løpsteknikken vår. For å unngå dette, er minimalistiske sko helt flate, noe som vil si at sålehøyden er lik over hele skoen. Om vi ser på hælkappen, er det også ulike oppfatninger om design. Tradisjonelle løpesko har en stiv hælkappe, der tanken er at den skal forhindre at hælen sklir ut av skoen. Problemet med dette oppstår når foten beveger seg inne i skoen, uten at skoen følger fotens bevegelser. Dette er det tatt høyde for med minimalistiske sko, hvor hælkappen er elastisk og følger fotens bevegelser.

Til sist er minimalistiske sko betraktelig lettere enn tradisjonelle løpesko. Divert et al. (2008) fant ut at vekten av løpesko har en negativ innvirkning på løpsøkonomien. Ut over det kan du spørre deg selv om du foretrekker en tung eller lett løpesko?

Minimalistisk vs. barbeint

Selv om minimalistiske sko kan skilles markant fra tradisjonelle løpesko, er det også forskjell mellom førstnevnte og det å være helt barbeint (mer om det her). Imidlertidig fant Squadrone & Gallozzi (2009) store likheter mellom barbeint løping og løping i fivefingers, noe som gjør bruken av minimalistiske sko til et godt alternativ til å løpe barbeint.


Bare Andreas og Fivefingers ute på tur i skog og mark

Har du testet fivefingers? Hvordan føltes det? Ekkelt, alright eller rett og slett fantastisk? 

Er du derimot skeptisk til hele opplegget? Fortell hvorfor i kommentarfeltet nedenfor!

Løpeskodesign

Tenker du noen gang over hvordan du løper? Det finnes flere ulike løpsteknikker som løpere har tilegnet seg, eller bare funnet opp selv. En kjapp runde rundt Sognsvann er nok for å understreke dette. Men hvorfor tror du det er sånn? Er det likegyldig hvordan vi faktisk løper, bare vi kommer oss framover noe over gå-tempo? Hva har så skylden for at det har blitt sånn? La oss se på hvordan den utbredte bruken av tradisjonelle løpesko kan ha en innvirkning på din løpsteknikk.

Skoens design

For å illustrere tydelig hva jeg mener med tradisjonelle løpesko, legger jeg ved et bilde av en slik sko nedenfor.


Rosa selvfølgelig. Fargen er jo det viktigste når man kjøper løpesko! Link til bildet

Hovedtrekkene til skoen:

  • Mellomsålen inneholder et mykt dempemateriale
  • En oppbygd hæl,der sålen blir tynnere lengre frem på skoen
  • En stiv hælkappe
  • En avstivet såle fra hælen og fram til fot-ballene. Videre fremover er de forholdsvis fleksible
  • En tåboks som er avrundet foran
  • Enkelte sko, som den på bilde ovenfor, har et hardt materiale på innsiden av foten, ment for å støtte opp nedfalte fotbuer
  • Skoen har en typisk vekt på ca. 300 gram

La oss se nærmere på…

… det myke dempematerialet. Det har ulike navn avhengig av produsent, men hensikten er den samme: Å dempe «kollisjonen» som oppstår i det foten møter underlaget. Denne kollisjonen kan måles ved hjelp av trykkplater, slik at det kan gjøres sammenligninger for ulike teknikker, både med og uten sko. For å forklare disse kreftene nærmere, kan vi se på Newtons 3.lov som sier at kraft er lik motkraft. Vi utsetter altså kroppen for en kraft som er lik den vi plasserer foten mot underlaget. Disse kreftene blir kalt reaksjonskrefter, der størrelsen på kreftene blir angitt å ha en stor innvirkning på skader innen løping.

Robbins & Waked (1997) kom frem til at vi lander hardere på myke underlag. Dette fordi vi forsøker å komprimere det myke materialet for å oppnå stabilitet. For å illustrere dette, kan du tenke deg at du skal gjøre to hopp, på to ulike underlag og uten sko. Det første hoppet skal gjøres på en god gammeldags «tjukkas», mens det andre hoppet skal gjøres på hardbanket asfalt. Ville du landet like hardt (med like stor kraft) ved begge hoppene? Siden asfalt allerede er et godt komprimert og fast underlag, vil nok flesteparten unngå en hard landing. Om du ikke da vil forsøke å knuse deg gjennom asfalten med all den kraft du har? Noe som derimot er mer aktuelt å forsøke på «tjukkasen». Dette fordi den er så stor og myk, at det trengs stor kraft for å komprimere den, slik at du klarer å holde balansen. Dette kan relateres til dempematerialet i løpeskoen ovenfor, der vi kan tenke oss at vi utvikler større reaksjonskrefter i myke sko, kontra harde faste sko.

Ulike teknikker

For et par år siden ble det publisert en forskningsartikkel av Liberman et al. (2010), hvor de fant markante forskjeller mellom å løpe i tradisjonelle løpesko og løpe barbeint. Kort oppsummert fant de ut at løpere som vanligvis løper med tradisjonelle løpesko, lander oftest på hælen når foten møter underlaget. Til sammenligning lander godt vante barbeintløpere oftest på forfoten, noe som gjør at vi kan skille mellom to ulike teknikker ettersom du løper med sko eller ei. Videre kan dette knyttes opp mot den forutnevnte «kollisjonen» mot underlaget, der de to ulike teknikkene skaper ulike reaksjonskrefter i det øyeblikket foten møter underlaget. Når en person med tradisjonelle løpesko møter underlaget med hælen først, genereres krefter som er 1.5 til 3 ganger større enn når en barbeintløper møter underlaget med forfoten! Dette går også overens med resultatene til Robbins & Waked (1997) ovenfor, hvor vi videre kan foreslå at vi lander hardere med tradisjonelle løpesko kontra en barbeint landing. Videre kan vi se tilbake på forrige innlegg som viste at kroppen vår tilpasser seg ulike situasjoner ved hjelp av sensoriske tilbakemeldinger, noe som anses å være årsaken til at barbeinte løpere søker en mer komfortabel landing på forfoten. På den andre siden kan det se ut som løpere med tradisjonelle løpesko blir mer eller mindre «tvunget» til å lande på hælen, pga forhøyningen bakerst på skoen.

Til sist…

Vi har nå sett på hvordan dempematerialet og den opphøyde hælen kan være med på å endre måten vi løper på og noen av effektene dette medfører. Ved en senere anledning vil jeg gå inn på de andre hovedtrekkene ved løpeskoen, men for denne gang legger vi skoen død.

Er du/har du vært plaget med skader og tror løpeskoene dine har skylden? Eller har du motsatt oppfatning, fordi «de er jo så myke og gode»? Vi har nok alle et forhold til sko, om vi tenker over det eller ei. Burde vi da være mer kritiske til vårt valg av fottøy? 

Sko kan være så mangt…


Link til bildet