Bare bein

Her følger fortsettelsen av «Mitt liv på bare bein – Del 1»

Gradvis tilvenning

Jeg løp etter hvert mer og mer i mine Fivefingers, med innslag av barbeinte turer da jeg følte for det. Jeg utfordret meg selv på ulike underlag og søkte stadig større utfordringer jo bedre det gikk. En del smerterop og blemmer fulgte med, men stoppet meg ikke. Det hjalp meg derimot med å korrigere mine feil, ut fra den teori at jeg har gjort noe galt dersom jeg har det vondt. Distansene økte og løpsfølelsen ble bedre. Mye bedre. Jeg ble omsider istand til å gjennomføre all min løping med minimalistiske løpesko på beina. Blemmene forsvant, mens det ble slutt på stive og støle legger. Samtidig hadde jeg blitt en gladere løper. Det føltes rett og slett bedre å løpe med minimalistiske løpesko enn de «gode gamle» løpeskoene. Det å kjenne føttene legge seg rundt enhver ujevnhet i underlaget, var ikke lengre like ille som det hadde vært i starten. Tvert imot. Det var nå nytelse i hvert steg (noe overdrevet). Steg som hadde blitt lettere enn før. Løpeskader hadde blitt et fremmedord og jeg var motivert som aldri før. Dette var virkelig noe annet enn løping med tradisjonelle løpesko!

Mange spør og er nysgjerrige på hvor lang tid det tar å venne seg til å løpe på denne måten. For meg gikk det nok et helt år før jeg følte meg 100% trygg på å løpe med minimalistiske løpesko. Men det finnes ikke noe universelt fasitsvar på dette. Alle stiller med ulike forutsetninger og noen løper mer enn andre. Mitt råd er å ta den tiden du trenger. Med jevne mellomrom kommer det nyhetssaker der det advares mot barbeintløping, på bakgrunn av at en for rask overgang fra tradisjonelle løpesko til minimalistiske sko og barbeint løping kan medføre økt skaderisiko. Selv om denne type saker blir brukt mer som en form for skremselspropoganda, i stedet for å faktisk opplyse om hvordan det kan gjøres på en mer hensiktsmessig måte, er det uansett riktig å informere om hva som kan gå galt. En overgang fra tradisjonelle løpesko til å løpe barbeint medfører i de fleste tilfeller endringer i løpsteknikken, der fotisettet endres fra et hælisett til et tilnærmet flatt fotisett. Dermed vil belastningen også bli ny og uvant for kroppen, som derav trenger tid for å tilpasse seg. Blir belastningen for stor uten at kroppen får tid til å hente seg inn igjen, kan det naturlig vis oppstå skader, men det er ingen grunn til å fraråde andre å løpe barbeint av den grunn!

Gamle sko, gammelt bilde. Ta tiden til hjelp!

En bacheloroppgave om barbeint løping

Selv om jeg nå var godt igang med mine egne barbeinte eksperimenter, satt jeg ikke med den nødvendige kunnskapen som trengs for å kunne argumentere for barbeint løping på en overbevisende måte. Det hang sammen med det faktum at det var vanskelig (for noen år siden) å oppdrive informasjon om barbeint og minimalistisk løping, og spesielt lite på norsk. Jeg fant noen tips her og der, men det meste var ufullstendig og bar preg av manglende innsikt og forståelse. Imidlertid var det en bok som skilte seg klart ut av mengden: «Barefoot running step by step» av Ken Bob Saxton og Roy M. Wallack (anbefales!). Boken var til stor hjelp for mine barbeinte befarelser og besvarte spørsmål jeg lenge hadde grublet over. Selv om jeg nå hadde funnet en utmerket guide for barbeint løping, var jeg allerede i gang med  å skrive min bacheloroppgave om effektene av det å løpe barbeint kontra det å løpe med løpesko, der jeg gjennomgikk forskningslitteratur som omhandlet barbeint løping, så vel som løping med minimalistiske- og tradisjonelle løpesko. Dette var en utmerket anledning til å lære mer om barbeint løping, samtidig som oppgaven senere kunne være til hjelp for andre nysgjerrige. Etter som jeg leste flere og flere forskningsartikler, ble jeg mer og mer forundret over at så og si ingen forskning støttet løping med tradisjonelle løpesko! Hvordan kan det ha seg at «alle» løper rundt i sine tradisjonelle løpesko, mens forskning peker på at det å løpe barbeint ser ut til å være et bedre alternativ? Et spørsmål som gjorde meg desto mer interessert i å finne ut mer om barbeint og minimalistisk løping, og som etter hvert førte til at jeg opprettet min egen blogg (senere også på Runner’s World).

Minimalistisk løping i vinterland

Arbeidet med bacheloroppgaven ga meg et stort løft kunnskapsmessig, noe som la grunnlaget for eksperimentering på vinterføre. En av de største praktiske utfordringene jeg opplevde, var å finne passende minimalistisk fottøy som jeg kunne bruke på kalde vinterdager. Men er det i det hele tatt nødvendig å bruke sko på vinterføre? Jeg lot ingenting forbli uprøvd og løp like så godt en drøy kilometer på snø og is, helt barbeint! (do not try this at home) Dette var etter oppvarming, samtidig som gradestokken viste 24 stivfrosne kuldegrader 0 grader, så forholdene var godt lagt til rette for en liten test. Til tross for at føttene var ganske kalde da jeg kom innendørs, ble jeg overrasket over hvor varme de klarte å holde seg så lenge jeg løp. Men alt i alt ble det med den ene turen. Innlysende nok ble jeg nødt til å finne noe å ha på beina. Til å begynne med var Fivefingers mitt eneste valg, men jeg fant raskt ut at tærne fort stivnet til da gradestokken viste mindre enn 10 minusgrader. Det å bruke tåsokker inni Fivefingers var heller ingen god idé, ettersom snøen og fuktigheten gjorde sokkene våte og dermed føttene meget kalde. Dette gjorde at jeg ikke kunne løpe dersom det var under 10 minus. Så hva skulle jeg da finne på? Jo, jeg tok saken i egne hender (bokstavelig talt) og lagde mine egne minimalistiske vintersko! Desverre har jeg ikke utviklet denne løsningen ytterligere, men da har jeg i alle fall noe å pusle med kommende vinter!

Hjemmelagde minimalistiske løpesko

Mål og mening

Da jeg startet å løpe barbeint hadde jeg ingen klare mål, andre enn å utforske en mer minimalistisk løpeverden enn den jeg var vant til. Det handlet om mestring. Om å se hva jeg var i stand til. Rett og slett ønsket jeg å finne ut om jeg i det hele og det store hadde et behov for å bruke sko. Til tross for dette hadde jeg aldri noe mål om å alltid løpe barbeint til enhver tid. Det handlet mer om å finne ut av hva som funket for meg og hva jeg var komfortabel med. Mesteparten av tiden løp jeg med Fivefingers, men samtidig likte jeg utfordringene ved å løpe helt barbeint. Etter som jeg nå gjennomførte all min løping i minimalistiske løpesko eller uten sko, ble det naturlig å sikte seg inn mot andre mål. Tiden var nå inne for å starte jaget etter pappa sine gamle maratontider! Selv om jeg visste jeg var langt unna hans nivå, var jeg i alle fall fast bestemt på å gi det et forsøk. Et sted må man jo begynne.

Løpingen min hadde aldri tidligere vært preget av særlig struktur og rutine, men jeg følte nå det var på tide å sette ting i system. Mitt hemmelige våpen for trening og motivasjon fant jeg i pappa sine gamle treningsdagbøker fra hans maratonløp på 70-tallet. Jeg regnet sammen hvor mange kilometer han løp i snitt hver uke, vurderte det opp mot løpstider og over hvor lang tid han hadde løpt. En del mer enn hva jeg var vant til, men ikke skremmende mye. Passende nok bestemte jeg meg for å løpe omtrent like mange kilometer hver uke som han hadde gjort (noen flere for å være helt sikker). Samtidig var det på høy tid å øke hyppigheten mellom øktene og trene hver dag. Inne i hodet mitt hørtes dette fryktelig mye ut, men etter hvert viste det seg at all treningen snarere ga meg mer overskudd enn hva jeg ellers var vant til. Vinn-vinn.

2013 – Stockholm marathon

Mamma ble med som reisefølge da jeg gjorde mitt aller første maratonløp. Det jeg hadde sett for meg skulle bli en fin opplevelse i jevnt og godt tempo gjennom Stockholms gater, ble ikke helt som jeg hadde tenkt. For hvilket slit det ble! Jeg åpnet kanskje for hardt. Kanskje stilte jeg til start med for dårlig grunnlag. Mest sannsynlig begge deler. Uansett, etter vel 25 løpte kilometer presset motstanden seg på. Farten sank etter som beina gradvis stivnet til. Jeg opplevde det ikke som en smell, men mer som en langsom ferd mot de ondes marker. Det føltes som å løpe inn i en myk madrass, som til slutt ble så komprimert at det ble vanskelig å fortsette. Vanskelig, men heldigvis ikke umulig. Selv om det nå ikke lengre var en særlig positiv løpeopplevelse, var jeg fast bestemt på at jeg en gang skulle komme frem til mål. Kreftene sang på siste vers, motivasjonen var lav og jeg hadde gått sur. Men til tross for dette klarte jeg omsider å kare meg over mållinjen på Stockholms Stadion. For en lettelse! Selv løpstiden var et stykke fra å være tilfredsstillende, var jeg strålende fornøyd med å ha gjennomført et maraton og atpåtil i mine Fivefingers, noe som ville vært svært utenkelig for bare noen år siden.

I etterkant av løpet

Var det virkelig verdt alt slitet? Ja, definitivt. Jeg tror man har godt av å ha det vondt og slite seg ut. På denne måten setter man mer pris på de gode og enkle tingene, og bygger seg opp igjen til å tåle enda mer neste gang. Som for eksempel mitt neste maratonløp. Nå vet jeg hva som kreves og hvordan kroppen reagerer på en slik utfodring. Da jeg satt meg som mål å løpe et maraton og brukte påfølgende måneder til timesvis med trening, var det som oftest ingen sak å la seg motivere til en løpetur. Men da selve løpet var unnagjort, ble det derimot langt vanskeligere å se noen mening i det å løpe. Det var ingen enkel sak å fortsette i samme sporet som før Stockholm marathon, noe som førte til sporadiske løpeturer og andre minimalistiske befarelser gjennom hele den påfølgende sommeren. Jeg trengte hele to måneder før jeg igjen ble lysten på å gjøre et nytt forsøk på maratondistansen. Noe som neppe skjer med det første. Blant det viktigste jeg lærte fra debuten min, var at det tar flere år med mye og jevn trening for å prestere bra i maraton. Derfor vil det nok bli en god stund til neste forsøk. Og et nytt forsøk blir det nok. Jeg kan da ikke være dårligere enn min egen far?

Ikke bare til løping

Jeg begynte å bruke minimalistiske sko til løping. Ikke fordi jeg allerede da var overbevist om at det ville fungere, men fordi det hørtes spennende ut og virket mer logisk enn å la være. Etter hvert som jeg ble godt vant med å løpe i disse tynne skoene, ble det naturlig å tenke over hvilke sko jeg bruker til andre anledninger. For hvorfor bruker vi egentlig sko? I korte trekk kom jeg frem til at vi gjør det av sosiale årsaker og for å unngå ubehag ved ferdsel på varme eller kalde underlag. Samme prinsipper burde jo være gjeldende i andre sammenhenger og det mener jeg de som oftest er. Derfor begynte jeg å bruke minimalistiske sko både på jobb og ellers på fritiden. I starten var det litt merkelig og uvant, men det ble straks bedre og slo en klar knock-out på de nå pensjonerte jobb- og fritidsskoene mine. Jeg opplevde at jeg ikke lengre ble sliten og tung i beina etter lange dager på jobb. Det samme gjaldt det å gå turer på fritiden. Jeg trengte ikke lengre å bekymre meg for at fottøyet skulle sette begrensninger for hva jeg ville gjøre. Denne oppgaven var nå i kroppens hender.

Mitt nåværende minimalistiske utvalg: Feelmax, Vivo Barefoot og Fivefingers 

Målsettinger og veien videre

Man kan aldri forutse nøyaktig hva man kommer til å gjøre i fremtiden. I mine yngre dager kunne jeg ikke fordra bare det å gå barbeint utendørs. Ikke en gang de få meterne med grus mellom hustrappa og gressplenen. Det var rett og slett vondt og jeg brukte som regel alltid sko. Det var følgelig ganske utenkelig at en av mine kommende hobbyer skulle dreie seg om det løpe barbeint, men der kan man se! Målene mine med dette har i bunn og grunn vært det å finne den perfekte løpesko og jeg føler jeg er veldig nærme. Kanskje er mine perfekte løpesko det å ikke bruke sko i det hele tatt? Sånn som keiserens nye klær. Men på grunn av norske værforhold med snø og is store deler av året, klarer jeg ikke å se hvilken glede man kan ha av å på død og liv måtte løpe barbeint ved enhver anledning. Misforstå ikke, jeg liker godt å løpe helt barbeint, men ønsker ikke at det skal bli det ultimate målet. For meg handler det om å trives med løpingen og komme frem til en løsning man er fornøyd med. Den optimale anordninggen for meg vil være noe veldig tynt og fleksibelt, der fotens bevegelser ikke blir hindret, samtidig som den får beskyttelse mot ekstreme temperaturer. Men selv om jeg en gang vil finne mine perfekte løpesko, vil jeg nok alltid løpe barbeint i ny og ne.

Tidligere var det viktig for meg å se hvor langt jeg klarte å løpe barbeint og i minimalistiske løpesko. Jeg ble motivert av å løpe over nye og utfordrende underlag. Av mestringsfølelsen det ga meg og muligheten til å vise ovenfor andre, at det ikke er noe problem å løpe uten sko eller med veldig tynne såler. At kroppen klarer seg fint på egen hånd og slett ikke trenger godt oppbygde løpesko med myke, tykke såler. I etterkant av maratonløpet mitt har jeg tenkt en del på hvilke mål jeg skal sette meg for tiden som kommer. Siden det å gjennomføre et maraton hadde vært det langsiktige målet og den optimale testen, er det nå vanskelig å finne noe som motiverer i like stor grad. Løpet ga meg en slags endelig bekreftelse på at jeg nå var i stand til å gjennomføre all min løping barbeint eller med minimalistiske løpesko. Jeg føler nå jeg mestrer denne formen for løping i så stor grad, at det handler mer om være tilfreds med hvor langt jeg har kommet og sette pris på de gode følelsene løpingen gir meg. Imidlertid er jeg sikker på at jeg enda har mye å lære og at det til stadighet vil dukke opp nye problemstillinger jeg kan gruble over. Selv om jeg nå føler utfodringene ikke er like store som tidligere, ser jeg absolutt verdien i det å hjelpe andre til å mestre det å løpe barbeint. Jeg har jo ikke tenkt å gi meg med det første…

 En god gjerning er sin egen belønning – Sofokles

Sentrumsløpet 2013. Denne gang med Fivefingers

For å gi andre et innblikk i hvordan det kan være å kaste fra seg sine gode gamle løpesko og begi seg ut på sine egne barbeinte eventyr, har jeg valgt å skrive om hvordan jeg selv har opplevd overgangen fra å være en skeptisk nybegynner, til å beherske det å løpe barbeint og med minimalistiske løpesko. Jeg håper at det å fortelle om mine opplevelser vil være til hjelp for andre av samme interesse og at min historie kan være med på å skape en større trygghet rundt barbeint og minimalistisk løping. Med det samme er det viktig å understreke at dette ikke må sees på som en fasit på hvordan man mestrer barbeint løping. I stedet er dette en fortelling som jeg håper vil være til inspirasjon og gi idéer til andre likesinnede. Jeg hadde selv satt stor pris på å høre om andres erfaringer da jeg selv var nybegynner, men likevel lærte jeg mye av å utforsøke på egen hånd og sitter igjen med mange minnerike opplevelser! 

2010 – Interessen skapes

Et raskt søk på internett kunne fortelle at det faktisk fantes folk som løper barbeint. Men disse løp nok bare barbeint på gress og på stranda. Ikke det nei. Overalt? På gruslagte veier, så vel som kronglete skogstier. Uten noe som helst beskyttelse på føttene. Hvordan kunne dette ha seg? Gjennom jobben min på sportsbutikk, fikk jeg høre at man måtte ha skikkelige løpesko om man skulle løpe. Det virket ikke å være noen vei utenom. Viktigheten av å ha gode stabile løpesko med tilstrekkelig demping, ble fortalt som om det sto skrevet i hellige skrifter. Det fantes også løpesko i flere ulike merker og modeller, ment til å dekke kundenes behov, slik at løperne fikk rett sko til rett fot. Følgelig inrettet jeg meg etter beste evne, for jeg ønsket jo å hjelpe kundene på best mulig måte!

Jeg deltok på egne kurs om løpesko gjennom jobben, leste brosjyrer fra skoprodusentene og teori i lærebøker. Hvilke løpesko passet best for mine egne føtter? De var jo ganske normale og tilhørte en forholdsvis lett kropp. Jeg hadde tidligere vært plaget med kronisk beinhinnebetennelse, men den hadde takket for seg etter ett år i forsvarets marsjstøvler. Min idrett hadde alltid vært fotballen, men jeg likte også å løpe. To eller tre ganger i uka, som regel. Men hvilke løpesko som var optimale for meg, hadde jeg ingen anelse om. Ut fra de forutnevnte opplysningene oppfylte jeg kriteriene til å passe de fleste typer løpesko. Men hvorfor kan de fleste løpesko passe meg bra, når alle løpesko er ulike? Jeg måtte derfor gå løpeskoene etter i sømmene, i jakten på mine optimale løpesko.

Dette førte til at jeg måtte teste flere forskjellige løpesko. Både normale og stabile mengdetreningssko, lettvektere og sko med maksimal demping. Både sko for løping og jobb. For på jobb var det også nødvendig med gode og myke sko. Lange arbeidsdager på harde gulv, hadde visst tatt knekken på selv de tøffeste. Enda noe jeg trengte å finne ut av. Så det var kanskje ikke så rart at jeg etterhvert hadde opparbeidet meg en beholdning på hele åtte par løpesko. Hver og én godt testet på flere ulike arenaer. Noen føltes bedre enn andre, men en helt klar vinner kunne ennå ikke kåres. Her var det noe som skurret. Jeg følte at teoriene om løpesko ikke hang på greip og at anbefalingene etterhvert ble stående mot hverandre og i alle retninger. Når alt kom til alt kunne visst de aller fleste bruke de samme skoene, så lenge de sto på lager i butikken og ga god fortjeneste (blinkesmiley til sportsbransjen). Jeg hadde undersøkt løpesko på alle mulige måter, uten å bli særlig klokere. Kanskje det hadde noe for seg å løpe barbeint alikevel?

Aha!

En bok av Christopher McDougall ble mitt første steg på veien. For hver side jeg leste, fikk den meg til å reflektere over og stille spørsmålstegn til bruken av tradisjonelle løpesko. Kort fortalt en øyeåpner! Med bakgrunn i min fortvilelse over å ikke finne de perfekte løpeskoene, var dette høyst interessant lesning. Det å løpe barbeint ble presentert som en motsats til løping med tradisjonelle løpesko. Videre ble teoriene rundt barbeint løping bygget opp av fornuftige argumenter og ikke minst forskning! Ting begynte å falle på plass og jeg var overbevist om at jeg var på rett vei, men ikke fullt så sikker på om at JEG ville klare å løpe barbeint . Selv om jeg nå hadde lest en bok om mennesker som løper uten sko eller med minimalistisk fottøy, virket det fortsatt ganske fjernt at jeg selv skulle kaste løpeskoene for godt. Imidlertid var jeg nå full av motivasjon og entusiasme. Det vil være en stor overdrivelse å si at jeg stormet ut av leiligheten for å ta min første barbeinte løpetur (det snødde), men jeg hadde bestemt meg. Jeg skulle begynne å løpe på bare bein. Tilfeldigvis hadde vi samtidig fått inn en ny type løpesko i butikken hvor jeg jobbet. Disse het Nike Free 3.0.

Sentrumsløpet i Oslo. Mitt første løp med minimalistiske løpesko

2011 – I want to break free

Med Nike Free var jeg på vei i riktig retning, ved hjelp av redusert såletykkelse og økt fleksibilitet. Hvordan var min første løpetur i deres selskap? Den var ganske uvant og derav noe spesiell, men samtidig lett og befriende. Leggene mine var dog av en annen oppfatning. De oste av stivhet etter endt løpetur og gjorde ganglaget mitt lite spektakulært i dagene fremover. Er det altså slik det skal bli? Gode løpsopplevelser, men vrange legger? Og dette bare på min første, relativt korte løpetur. Men bedre skulle det heldigvis bli. Jeg lot ikke noe være uprøvd og løp etterhvert alle mine turer med mine Nike Free. I terreng så godt som på asfalt, til alle årets tider. Til slutt ble både jeg og leggene mine godt vant med sin nye tilværelse. I så stor grad at skoene skled frem som en soleklar favoritt. Likevel var jeg ikke helt fornøyd. Ut fra hva jeg hadde hørt, var det stor forskjell på å løpe med Nike Free og det å løpe barebeint. Selv om skoene har flere minimalistiske trekk, har de fortsatt en passe tykk mellomsåle, med tydelig hevet hæl. Dette gjorde de til en midlertidig og halvveis løsning. Jeg måtte igjen saumfare internett og konkluderte omsider med at Vibrams Fivefingers skulle bli neste ervervelse. Skal du virkelig være en av barbeintgutta, vil ikke Nike Free ta deg noen steder. Fivefingers var det som virkelig gjaldt. Å løpe helt barbeint føltes ennå noe fjernt, men nærmet seg stadig. Jeg valgte dog å nærme meg med små pinglete skritt.

Selv om jeg nå hadde bestemt meg for mine neste minimalistiske løpesko, var det ingen enkel sak å finne en butikk som faktisk solgte dem. Selv ikke en stor by som Göteborg kunne skilte med å ha de i butikkhyllene. Det var tydeligvis ikke så mange andre enn meg som satt med samme interesse. Men heldigvis hadde budskapet nådd Oslo og Löplabbet! Det var her jeg fikk kjøpt mitt første par. Fivefingers Bikila het de. Et høyst merkverdig skue, med egne lommer for hver tå. Som fot i hanske (eh?). Oppkalt etter maratonløperen Abebe Bikila, som tok gull på distansen under OL i Roma 1960. Helt barbeint. Hadde han løpt et helt maraton barbeint og atpåtil blitt førstemann til å krysse målsnøret, måtte det da være mulig for meg å regelrett følge hans fotspor. Imidlertid var jeg fortsatt usikker på om jeg ville klare å løpe med disse tynne skoene, men gledet meg samtidig til å komme i gang. Jeg satt med følelsen man får når man besøker et nytt og ukjent land: Skummelt, men spennende.

2012 – Ingen vei tilbake

Min første test-tur med mine Fivefingers husker jeg som en høyst merkelig og forunderlig affære. Til å starte med: bare det å ha de på seg føltes rart og litt ekkelt. Nesten i så stor grad at det ble ubehagelig å løpe. Men sånn er det vel med alle nye ting. Jeg husker videre at bare det å vise seg offentlig i dette oppsynsvekkende fottøyet, var ganske skummelt i seg selv. Til da hadde jeg aldri sett andre som løp med Fivefingers, så jeg la avgårde med forsiktige og spente steg. Ville jeg få forundrende blikk fra forbipasserende? Og kommentarer? Ikke nok med det: ville jeg mestre det å løpe med slike sko eller gå slukøret hjem med føtter fulle av kutt og blemmer? Til tross for alle spørsmålene jeg hadde, veide fordelene klart tyngre enn ulempene. Jeg måtte bare hoppe i det og la det stå til.

Allerede etter de første stegene, merket jeg at dette var noe HELT annet! Jeg hadde dog store problemer med fotisettet. Med hvilken kraft foten skulle møte underlaget. I starten var dette helt ute av min kontroll. Spesielt på asfalt. Der føltes det som føttene var i full fart på vei ned gjennom underlaget. Det var ikke særlig behagelig. Derfor måtte jeg prøve å tilpasse meg. Jeg forsøkte noen lettere steg og så hva som fungerte. I tillegg fikk leggmusklene virkelig kjenne på sin nye tilværelse. På samme måte som første tur med Nike Free, ble de stive som stokker! Ikke på en vond måte, men på en måte der jeg virkelig kunne kjenne at de hadde gjennomført en skikkelig arbeidsøkt. Alt i alt skjønte jeg ganske fort at jeg ikke ville klare denne overgangen over natta. Det ville kanskje gå en måned. Eller to. Muligens et halvt  eller helt år. Det kunne være det samme. Jeg var uansett fast bestemt på at dette var noe jeg ville lære meg å mestre!

Min første barbeinte løpetur

Jeg leste meg opp på hvordan jeg skulle tilegne meg en barbeint løpsteknikk. Jeg lærte at man aller helst burde beherske det å løpe barbeint før man begynner å løpe i minimalistiske løpesko lik Fivefingers. Dette fordi kroppen selv klarer å tilpasse seg ulike underlag ved løping, gjennom propriosepsjon og sensoriske tilbakemeldinger. Dette ble mye enklere å forstå da jeg selv la ut på min egen barbeinte løpetur. Det kjentes som om føttene løftet seg i ren refleks, for hvert steg jeg tok. Jeg dundret ikke lengre gjennom asfalten. Føttene mine hjalp til med den saken. De la merke til at jeg løp på et hardt underlag og tilpasset teknikken og fotisettet mitt deretter (smarte føtter!). Jeg skjønte nå mer av mine første opplevelser fra løping med Fivefingers og hvordan jeg kunne bruke barbeintløping som en slags teknikktrening, mens jeg ble vant til å løpe med minimalistiske løpesko.

Overgangen fra tynne Fivefingers til det å løpe helt uten sko var altså stor! Også temperaturforskjellene i underlaget ble mye sterkere (logisk nok), samtidig som jeg nå kunne føle enhver stein som kom i min vei. Både på godt og vondt. I starten var det ganske ekkelt og ofte smertefullt, men dette bedret seg raskt i takt med en bedre utviklet løpsteknikk. Ettersom jeg ble tryggere på de korte barbeinte løpeturene, var det tid for å tøffe seg opp og legge på sprang ut på en skikkelig barbeint løpetur. Det ble bokstavelig talt en tur over stokk og stein, inklusiv en fin sløyfe i lysløypa. Det hele gikk forholdsvis fint for seg og jeg følte meg topp, helt til jeg kom innomhus igjen og sjekket fotsålene mine… Seks blå tær tittet beskjedent tilbake, mens ord som «koldbrann» og «amputasjon» kjapt dukket opp i hodet. Heldigvis var det selvfølgelig bare noen blodige blemmer. Ingen fare! Imidlertid var dette et sikkert tegn på at jeg hadde gjort noe galt. Jeg fant etter hvert ut at jeg ikke hadde vært flink nok til å løfte tærne før og under fotisettet. Man lærer heldigvis av sine feil. Puh!

En liten digresjon om smerte

En av de første og mest selvsagte spørsmålene jeg får når jeg forteller om min hobby, er om det gjør vondt å tråkke på steiner eller lignende. Et spørsmål jeg opplever det er vanskelig å svare tilfredsstillende på. Barbeint løping er en av de tingene man bare må prøve selv, før man virkelig klarer å forstå hva det går ut på. Du kan lese alle verdens bøker uten at du kommer så mye nærmere hvordan det føles å gjennomføre løpingen selv. Naturlig nok kan det gjøre vondt å tråkke på en liten stein, men den smerte som oppstår er bare midlertidig og er over i løpet av få sekunder. Jeg har til og med aktivt oppsøkt utfordrende underlag med mange ujevnheter og små steiner eller lignende, fordi dette er noe jeg ønsker å beherske. I starten var det litt ekkelt og var ganske ubehagelig å løpe barbeint, men nå i dag kjennes det rett og slett deilig ut. Som med alt annet trengs det trening for å mestre det å løpe barbeint. For å få større kontroll over kroppen, forbedre løpsteknikken og for å løpe smertefritt. Redselen for å kunne tråkke på små gjenstander bør overhodet ikke være god nok grunn til at det hindrer deg i å legge ut på din første barbeinte løpetur.

I etterkant av 3000m barbeint på bane – Som en drøm!

Siste del av «Mitt liv på bare bein», vil bli publisert fredag i neste uke. Følg med videre!