Bare tanker

Det slår meg at mennesker er lett påvirkelige. Nære relasjoner mer enn andre. Det er de som klamrer seg til håpet om at det virkelige er disse minimalistiske skoene som skal gi den ultimate helbredelse. En «ta av deg dine sko og bli født på ny!» type of thing. For det bør jo være enkelt; det høres overbevisende ut. Naturlig. Ikke minst naturlig. Det er veldig viktig i dag.

Det kan være søken etter komfort, ønske om oppmerksomhet eller streben etter stadig fremgang, som motiverer. Selvfølgelig er jeg også egosentrisk nok til å innbille meg at noen lar seg påvirke av «these writings of a madman», her på denne siden. Om jeg ikke er en dyktig motivator, er jeg en mester i forvirring!

Når Bjørn Eidsvåg synger om å sette sine føtter på fjell, går tankene i stedet mot at mange sklei ned og satt seg fast i myra. Ja, det må ha regnet mye den dagen. For det er jaggu meg et fåtall av mine bekjente som fortsatt har like stor tiltro til denne vekkelsesbevegelsen, som for syv år siden. Det finnes mange illeluktende, slanke sko innerst i manges garderobeskap.

Ei heller ser vi snurten av minimalistiske sko i norske forretninger. Ah, de solgte ikke nok; var dermed ikke lønnsomme. Tykkere sko markedsføres mer. Det høres jo veldig fornuftig ut. Myke, lette sko. Også skryter jo tante Agatha over at hofteproblemene har forsvunnet. Hun kjente dem i alle fall ikke under bridgeturneringen sist fredag. Det stemmer jo med det alle andre sier, og hyllene var jo overfylte av ulike modeller. Tante Agatha ble helbredet.

Da fant hun tilbake til seg selv.

Det er til tider utrolig fascinerende hvordan tidene forandrer seg. Ser vi tilbake til 1960-tallet, var det stort sett bare konkurranseløpere som var ute og løp gatelangs. Det var nemlig ikke vanlig for den gjengse innbygger å bruke fritiden sin på å løpe lengre distanser helt uten ærend. Men heldigvis ble løping etter hvert promotert som en helsefremmende aktivitet for folk flest, og disse langsomme «joggerne» økte raskt i antall og var med på å skape en joggebølge.

Det snakkes om at vi er inne i en ny joggebølge i dag, i den forstand at løping igjen har blitt voldsomt populært som en mosjonsidrett. Mye har dog forandret seg siden 1960-tallet. Pulsklokker, tredemøller, treningsapper, instagramkontoer og alskens typer løpesko, preger bildet i dag. Sosiale medier har videre gjort det mulig å spre tider, tips og skryt med øyeblikkelig virkning, og har vært med på å skape en kultur hvor vi til stadighet sammenligner oss med andre løpere.

Teknologien har altså endret premissene siden den første løpebølgen og har gjort at løping ikke lengre er den enkle aktiviteten som den en gang var. Mange bruker nå mobiltelefonen til å spore løpeturene sine, måle intensitet, ta selfies og lytte til musikk. De mest ivrige har også mange løpesko, samt en stor garderobe løpetøy (Ja, for vi må vel se bra ut når vi trener?). Men er det faktisk sånn at vi kan kjøpe oss til bedre form? Kan motivasjon og løpeglede virkelig kjøpes for penger?

For meg er løping en befriende aktivitet med fokus på glede og opplevelser. Det å medbringe mobiltelefon, pulsklokke eller andre elektroniske enheter, er for meg en fjern tanke. Distraksjoner. Noen ganger blir jo også skoene liggende igjen hjemme. For enkelhets skyld. Jeg lar tankene løpe løpsk og gir øynene frie tøyler til å skaffe meg nye inntrykk og inspirasjon. For meg er løping frihet.

Dette innlegget er inspirert av min masteroppgave «Var alt bedre før? Norske mannlige langdistanseløpere i perioden 1970-1990«.

Jeg tror at det å løpe barbeint handler om mer enn selve aktiviteten i seg selv. Jeg tror det handler om det å være annerledes. Å skille seg fra mengden og forlate sosiale normer. Våge å ta andre valg. Prøve noe nytt, flytte grenser og sette ut på en spennende ferd mot det ukjente. Likevel kan slike valg ofte føles feil og lite hensiktsmessige. Men hvorfor føler vi det sånn? Mye av det vi i dag ser på som «vanlig», har jo tidligere vært oppsiktsvekkende og sært. Tenk litt på det du. 

Mesteparten sitter i hodet

Det har nå gått lang tid siden sist jeg løp barbeint. Uten noen spesiell grunn. Det har som regel blitt med tanken. Men hvorfor lar jeg meg stoppe av tankene mine? Kanskje fordi hjernen vår alltid velger løsninger som er lett tilgjengelig og krever minst mulig energi. I det virvaret av tanker som surrer rundt der oppe vil det være umulig å tenke over alt vi gjør. Dermed automatiserer vi handlinger og legger til oss vaner. Det kan derfor se ut som om tankene mine har vært mer opptatt av andre ting den siste tiden. Jeg har jo heldigvis fått utrettet mye annet i mellomtiden. Så det er vel en prioriteringssak.

Et annet viktig poeng er at det ofte kan føles kostbart å skille seg ut. Tanker, energi og stress. Uten sko på beina må jeg takle stirrende blikk og kommentarer fra vilt fremmede. Å bli satt i en helt ny og fjern rolle, full av oppmerksomhet. Dette til tross for at jeg liker å se på løping som en aktivitet hvor jeg kan gjemme meg bort i mitt eget hode og bare løpe av gårde. Det er merkelig hvor mye situasjonen forandrer seg bare ved å gjøre noe så enkelt som å ta av seg skoene.

Hvem bryr seg ?

Det å skille seg ut kan videre oppleves som risikabelt. Man kan havne utenfor, bli satt i bås og sett ned på. Samtidig er det lett å bli usikker på det man holder på med, og redselen for å gjøre noe «feil», øker. Men her tror jeg også vi kan skylde på oss selv. På tankene våre. Jeg opplever stadig at jeg kan engste meg for små detaljer, som f.eks. at jeg har en «bad hair day», der jeg er redd for at andre skal plukke det opp og latterliggjøre det. Men like ofte opplever jeg at ingen la merke til at jeg var litt annerledes den dagen. En sjelden gang har jeg til og med fått komplimenter for ting jeg har engstet meg over! Jeg opplever dette hele tiden, både hos meg selv og andre, der det blir skapt en problematisk situasjon inne i hodet, som i utgangspunktet ikke eksisterer. Snakk om å være selvopptatt.

Vi mennesker er naturlig opptatt av hva andre måtte mene om hva vi gjør, og mange er også livredde for å få kritikk. Dette synes jeg blir godt illustrert gjennom bruken av sosiale medier, der flesteparten av oss alltid streber etter å vise oss fra vår beste side. Vi skryter over hvor flinke vi er, hauser opp egne prestasjoner og dyrker kroppen vår gjennom utallige filter. Dermed skapes det en konkurranse som ingen kan vinne. En konkurranse der alle forsøker å bli bedre i alt, alltid. Så hvorfor skal vi delta i en konkurranse der alle tilsynelatende ender opp som tapere? La oss heller sette pris på det vi har og la lysten og gleden styre det vi gjør.  Løp barbeint nedover Karl Johan en formiddag, dersom det er din greie. Frykten finnes bare i ditt eget hode.

Vær deg selv!

Selvfølgelig er det ikke slik at alle andre ser ting slik jeg gjør det. Likevel tror jeg mange kan kjenne seg igjen i situasjonene jeg beskriver, og har kanskje aldri tenkt over hvorfor de er som de er. Så hvorfor er det av og til sånn at vi lar oss påvirke av våre tanker om at andre ikke liker det vi gjør. Først og fremst kan vi aldri vite hva andre tenker. Videre kan det spørres om det er så utrolig viktig å alltid fremstille seg selv fra sin beste side? Jeg tror i bunn og grunn ikke at det har noe å si. Men likevel lar vi oss stoppe. Allerede inne i hodene våre. Av frykten og redselen for andres tanker. Utrolig dumt synes jeg. Noen ganger må man bare gjøre det man vil og være seg selv.

Å løpe barbeint eller i minimalistiske sko er ingen trend innen løpeverden. Før de myke og godt dempede løpeskoene ble introdusert på 1960-tallet, løp folk rundt i enklere fottøy. Trekker vi linjer hele 200 000 år tilbake, da det moderne mennesket gjorde sitt inntog, var det ikke snakk om gel-demping og pronasjonsstøtte.

Forskning og vitenskap

Tilbake i 1987 ble det utgitt en studie som advarte mot de moderne og dempede løpeskoene. Studien viste hvordan et slikt løpeskodesign kan være med på å forårsake skader i stedet for å forhindre dem, og oppfordret derimot til økt barbeint aktivitet. I ettertid og spesielt de siste årene, har det blitt publisert ytterligere studier (her samlet i min bacheloroppgave) som peker i samme retning, der det gjentatte ganger blir foreslått at barbeint og minimalistisk løping kan være et hensiktsmessig alternativ.

Erfaringer

Til tross for min over-entusiastiske tiltro til minimalistisk og barbeint løping, ser jeg selvfølgelig at mange løpere ikke tar nevneverdig skade av å løpe mil etter mil i tradisjonelle, dempede løpesko. Problemet er derimot at veldig mange sliter med langvarige skader som gjør at de må kutte ned kraftig på løpingen eller i verste fall legge løpeskoene på hylla. Med tanke på at mennesket i utgangspunktet skal være godt tilpasset til å løpe lange distanser, synes jeg det er høyst merkverdig at mange mennesker er delvis eller helt ute av stand til å løpe.

Innovasjon

I boken «Bowerman and The men of Oregon«, forteller Kenny Moore hvordan Bill Bowerman utviklet flere nyskapende løpeskodesign gjennom 1960- og 1970- tallet, blant annet ved å lage såler som var mykere og ga bedre grep. Tilgangen på gode løpesko var ganske begrenset i denne perioden og de skoene som fantes var som regel tunge og klumpete. Som trener for University of Oregon fikk Bowerman teste ut sine hjemmesnekrede løpesko på flere av verdens fremste løpestjerner, deriblant vår egen Arne Kvalheim. Han forsøkte å lage lettere og mer komfortable sko, som var ment å gi raskere løpstider og samtidig forhindre skader.

Eksperimenteringen ga resultater og Bowermans elever løp raskere som følge av de nye lette skoene. Det er likevel vanskelig å måle om de nye skoene førte til færre skader sammenlignet med andre skomodeller på samme tid. Hvis Bowermans nye løpesko faktisk ga færre skader, betyr det derimot ikke at skoene i seg selv var med på å forebygge skader, men at de ga færre skader enn andre løpesko som ble brukt på 1960- og 1970- tallet. Videre er det interessant å spørre seg om nye løpere og mosjonister tåler å løpe i slike sko, på samme måte som Bowermans verdensstjerner?

Løpesko for massene

Onitsuka Tigers (forløperen til Asics) begynte etter hvert å masseprodusere Bowermans løpesko, før han etter hvert brøt fri og laget sitt eget varemerke: Nike. Salget av Nikes løpesko ble en stor suksess og sammenfall med joggebølgen på 1970-tallet, der tusenvis av mennesker i alle former begynte å løpe for en bedre helse. Etterspørselen for løpesko eksploderte og andre skoprodusenter kastet seg på ved å etterligne Nikes modeller. Bowermans løpeskodesign la dermed føringer for hvordan løpesko skulle bli seende ut i lang tid fremover.

Markedsføring & reklame

Bowermans tradisjonelle løpesko er fortsatt de mest solgte løpeskoene den dag i dag. Dette til tross for konkurranse fra både minimalistiske- og maksimalistiske (Hoka o.l) løpesko de seneste årene. Løping har blitt big business og selskapene sprøyter inn ufattelig mye penger for at løpere skal kjøpe akkurat deres sko. Videre sponses de største stjernene av de største selskapene, noe som fører til at fansen vil ha akkurat de samme skoene som sine høyt verdsatte stjerner. Kompisene dine har de siste skoene fra Mizuno, postmannen bruker Adidas, mens bestefar fortsatt stamper rundt i sine trofaste fra Nike. Det er med andre ord vanskelig å tro at man kan gjøre noe annet enn å følge strømmen.

Utfordringene 

Vi kjøper løpesko fordi de kjennes behagelige ut i butikken og fordi vi stoler på hva selgeren i butikken forteller oss. Løpesko blir valgt ut ved å undersøke et statisk fotavtrykk på en speilkasse, selv om en slik metode ikke trenger å ha noen sammenheng med skaderisiko. Noen butikker drar det litt lenger og får deg til å teste ulike sko på en tredemølle, og tilbyr deretter en analyse av hvordan du løper. En slik analyse vil vise akkurat det: Hvordan du løper i ulike sko i butikken. Det den ikke viser er hvordan du løper etter å ha tilpasset deg de nye skoene, og gir ingen informasjon om hvilke negative effekter skoene kan ha på kroppen.

Viktigheten av tid

Kroppen vår er utrolig tilpasningsdyktig og gjør det beste ut av hver situasjon vi utsetter den for. Vi ble født helt uten sko og løper naturlig barbeint som barn. Likevel klarer vi omsider å tilpasse oss å løpe med ulike typer sko på beina. Dette på samme måte som vi lærer oss andre ferdigheter som f.eks. å slå en god langpasning i fotball, kjøre bil, skrive med blyant og spille gitar. Alle tidkrevende læringsprosesser som etter hvert skaper bevegelsesmønster som faller oss naturlig. Og skal vi først forandre på noe som faller oss naturlig, som vår egen løpeteknikk, vil det kreve ytterligere tid og svette for å få det til.

Things are not always what they seem; the first appearance deceives many; the intelligence of a few perceives what has been carefully hidden

Phaedrus

Å løpe på asfalt kan være utfordrende. Det harde underlaget gir et ærlig svar på mine løpeferdigheter. Slurver jeg med fotisettet, må jeg tåle konsekvensene forløpende. Lander jeg forkjært på en stein, kommer smerten øyeblikkelig, men går heldigvis over like fort. Barbeint eller iført tynne minimalistiske løpesko, kan dette virke skremmende. Jeg bruker ingen myke sko eller andre hjelpemidler. På asfalten løper jeg helt alene, så tett på underlaget som mulig. Jeg måtte dog trene meg opp for å mestre kunsten å løpe på asfalt. Litt etter litt og mil etter mil, ble steget lettere og løpsteknikken stadig mer automatisert. Oppover, nedover og på de endeløse flate partiene, asfalten var slett ikke så skummel som jeg hadde blitt fortalt. Jeg lærte meg å like harde underlag.

Jeg mener at det blir alt for enkelt å advare mot å løpe på asfalt, av den enkle grunn at det påstås å øke risikoen for å pådra seg skader. Løping på asfalt er som å kjøre bil uten sertifikatet. En må lære seg å mestre det å kjøre bil, før man slipper ut på veiene på egen hånd. Litt sånn er det med løping også. Det må læres. Så hvorfor er frykten for asfalt så stor hos den gjengse løper? Kanskje mest av alt fordi ferdighetsnivået på mange løpere i dag, er relativt lavt. Da tenker jeg spesielt på de mange «nye» løperne som ønsker å finne formen (igjen). Til tross for en mangelfull løpsteknikk, kan løping på asfalt i myke sko, med oppbygde hæler, likevel gjøres komfortabelt. Faren med dette er at vi fort kan lure kroppen til å tro at vi løper riktig, selv om det nødvendigvis ikke stemmer. Jeg bruker å si at vi da kan «jukse med teknikken».

Tradisjonelle løpesko legger ikke til rette for å kunne utføre en hensiktsmessig løpsteknikk. At løping på harde underlag som asfalt, da kan virke skadegjørende, er ingen overraskelse. Løpsteknikken og dermed belastningen, blir annerledes sammenlignet med barbeint løping eller løping i minimalistiske løpesko, noe jeg har gjort rede for i min bacheloroppgave. Av denne grunn synes jeg det er fornuftig at alle løpere bør gjøre seg kjent med barbeint og minimalistisk løping, allerede i starten av deres respektive løpekarrièrer. Dette for å gjøre hver enkelt løper oppmerksom på hvordan en hensiktsmessig løpsteknikk kan utføres. Kanskje vil også mange av disse fortsette å løpe barbeint eller i minimalistiske sko, noe som kan være med på å redusere skadeforekomsten blant løpere.

For meg har løping på asfalt utviklet seg til å bli noe positivt. Fra den tiden jeg benyttet myke, tradisjonelle løpesko, og frem til i dag, har jeg fått en helt annen forståelse for løping på harde underlag. Jeg minnes godt min første tur på asfalt i minimalistiske løpesko. Det føltes som om føttene mine skulle dundre rett igjennom asfalten for hvert steg jeg tok. Skoene var ikke lengre til mye hjelp og jeg måtte klare meg selv. Jeg fant raskt ut at jeg måtte tilegne meg et lettere steg, men veien mot å perfeksjonere en slik løpsteknikk, var lang. Det gikk vel fort et helt år før jeg kjente meg 100% komfortabel med barbeint og minimalistisk løping. Asfalten virket ikke hard lengre, for jeg landet ikke hardt på den. Kroppen min var også sterkere, slik at den fint tålte belastningen. Dette fikk jeg senere bekreftet da jeg fullførte Stockholm Marathon iført minimalistiske løpesko. Jeg hadde overvunnet en gammel myte og gjentatte advarsler om at løping på asfalt ikke er bra for kroppen. I starten var det utfordrende, men etter som jeg lærte meg hvordan jeg skulle løpe på den, ble løping på asfalt en stor glede for meg!

Hvilke erfaringer har du med løping på asfalt?

Du er ute å løper. Klokken viser litt mer enn grytidlig. Solstrålene bryter seg frem mellom trærne i den duggvåte skogen. Fuglene kvitrer. Små vindkast slår lett opp mot ansiktet ditt. Du gjør enkle justeringer på antrekket, da varmen har begynt å bre seg utover i kroppen. De første stegene var tunge og motivasjonsløse, men alt virker lettere nå. Pulsen virker å ha stabilisert seg. Du puster rolig og behersket. Blikket beveger seg utover i terrenget. Busker og trær ser nakne ut, da fargerikt løv ligger strødd utover bakken. Høsten har satt sitt tydelige preg. En ukjent person kommer deg i møte. Hilser med et vennelig smil. Det gjør du også. Stien du løper på, deler seg lengre fremme. Den trygge, faste ruta følger stien til venstre, mens en ny og spennende sti utformer seg mot høyre. Du følger stien til høyre. Registrerer ukjent terreng. Nye opplevelser. Spenningsnivået stiger noe. Du lurer på hvor stien fører, men fortsetter å løpe.

En klar og fyldig bekk renner under en gammel bru. Et passende sted for en liten drikkepause. Smaken er ulik vannet hjemme. Kaldt. Friskt. Bedre. Dette gir deg en ny giv til å løpe videre. Du setter opp tempoet. Underlaget blir preget av steiner idet stien smyger seg ned en slak skråning. Frekvensen på beina dine øker. Du merker et større behov for koordinasjon. Trår på en spiss stein. Kjenner smerte skyte opp gjennom beinet. Forferdelig vondt der og da, men smerten forsvinner sekunder senere. Du kjenner etter på resten av kroppen. Beina virker tyngre. Men det skal de jo gjøre. Deilig. Stien ser ut til å ta slutt, da du skimter et åpent område i det fjerne. Kjenner deg igjen. Ikke langt igjen nå. Snart hjemme. Du møter en annen løper. Hilser, men får ingen reaksjon. Løperen fortsetter forbi deg. Ikke et ord. Ikke en mine. Du stusser litt over dette, noe som gir deg et konkluderende glis om munnen. Du har det bra med deg sjøl. Nyter øyeblikket. Løpeturen. Stemningen. Følelsen. En løpetur du ikke ville vært foruten.

Lar du deg friste?  Link til bildet

En opplevelse

Teksten ovenfor er et eksempel på hvordan du kan oppleve løpeturen din. Er dette noe du tenker over? Eller er du mer fokusert på tider, kilometer, intensitet, resultater, musikk og lignende? Det finnes selvfølgelig ulike årsaker til at vi løper. Noen ønsker seg ned i vekt, andre ønsker å oppnå gode resultater i løpskonkurranser. For eksempel. Følgelig vil vi da oppleve løpeturene våre på ulike måter. Hvorfor er det slikt? Kan et fravær av faktorer som musikk og pulsklokke ha en innvirkning på dette? Burde fokuset ligge nærmere selve opplevelsen av løpeturen?

Ditt valg

Vi har alle vår egen motivasjon for å løpe. Det være seg å bli best i verden eller for å ha det bra med seg selv. Eller handler det om noe annet enn motivasjon? Å ligge innenfor riktig pulssone i forhold til treningsprogrammet du følger? Om det å gjøre som folk flest? Å ha det siste og beste utstyret? Samme hva det er, kan du reflektere over nettopp hvorfor du løper. Dersom du lytter til musikk hver løpetur, hvordan tror du det vil være å forsøke en tur uten musikk? Mange bruker løpeturen for å komme seg bort fra hverdagens mas. Kansje det da er best å legge igjen musikkavspilleren og stoppeklokka hjemme, og fokusere på selve opplevelsen turen? På den andre siden. Kan det å komplisere noe så enkelt som å løpe, være en årsak til at du ikke løper? Mulighetene er mange og valget er ditt. Alle løpeopplevelser er ulike!

Forrest Gump bare løp sin vei. Link til bildet

Kjenner du deg litt igjen i historien ovenfor? Hvordan opplever du din løpetur? Hva motiverer deg? Jeg vil gjerne høre fra deg, så skriv inn dine tanker i kommentarfeltet!

Du har sikkert gjort deg opp noen tanker rundt det å løpe barbeint eller med disse rare/morsomme/stygge/underlige tå-skoene? Hvis ikke, kan du jo gjøre det nå. Er dette noe for meg? Det der må da gjøre noe forferdelig vondt! Hva om jeg tråkker på en spiss stein? Ikke minst: Hvorfor skal jeg plutselig sette til side mine trofaste løpesko til fordel for dette? Tanker og spørsmål som du vil utforske og finne svar på. Så hvor skal jeg begynne?

Ta av deg skoene

Ja, sokkene også. Helt barbeint. Gå litt rundt, gjerne ute på ulike underlag: Grus, asfalt, gress etc. Gi deg selv noen utfordringer. Tråkk på steiner, kongler eller lignende. Kjenn på hvordan det føles å klemme noe flatt under føttene. Merk deg disse følelsene. Dersom du kjenner smerte, registrer hvordan kroppen din reagerer på denne smerten, ved å for eksempel bøye knærne eller trekke til seg foten. Kroppen din tilpasser seg situasjonen og søker en mer behagelig løsning. Noe som skjer fordi de nakne fotsålene dine registrerer sanseinntrykk fra underlaget og fører de tilbake til kroppen. Du får altså sensoriske tilbakemeldinger gjennom fotsålene, der kroppen gjør tilpasninger for å unngå smerte.

Derfor burde du også ta av sokkene

Selv om de er veldig tynne, vil de være med på å redusere de sensoriske tilbakemeldingene. Ikke i like stor grad som sko, men det er alikevel av betydning. Du kan gjøre en sammenligning mellom det å bruke sokker og det å gjøre fingernemt arbeid med hansker på hendene (Sy med nål og trå etc.). Poenget med dette er som følger:

De sensoriske tilbakemeldingene reduseres jo mer du har mellom fotsålene og underlaget!

Dette vil videre føre til at kroppen i større grad hindres fra å gjøre de nødvendige tilpasningene. Om vi i tillegg knyter på oss et par løpesko, forsterkes poenget ytterligere. En tradisjonell løpesko vil typisk ha sålemateriale på omtrent 3 cm under hælen og ca.  2 cm under forfoten. Til sammenligning utgjør sokkene bare noen få millimeter. For å illustrere dette ytterligere, se for deg at du har 3 cm tykke hansker på hendene. Ville du da klart å skrive en sms? Skrelle ei potet? Kansje. Det blir i alle fall en massiv utfordring.

Hvorfor løper du da i disse tå-skoene?

Den italienske såleprodusenten Vibram lanserte i 2005 en slags «fothanske» som de navnga «fivefingers». Hensikten med disse skoene er å gi brukeren en følelse av å være barbeint, samtidig som den tynne sålen gir noe beskyttelse. Dersom vi lager en imaginær skala og setter «barbeint» på den ene siden og «tradisjonelle løpesko» på den andre enden, vil fivefingers befinne seg forholdsvis nærme «barbeint» enden. Det å løpe i fivefingers vil da være en langt bedre etterligning av det å løpe barbeint, enn tradisjonelle løpesko. (Forskjellen på disse tradisjonelle løpeskoene og fivefingers, vil jeg gå nærmere inn på ved en senere anledning. Så vi trykker på «pause»-knappen inntil videre.)

Men hvorfor ikke løpe barbeint hele tiden?

Klart du kan løpe barbeint hele tiden! Dersom du behersker det. Det finnes dog ikke mange av disse løperne der ute. En av dem kaller seg «barefoot ken bob» og har løpt over 70 marathon helt barbeint. Barefoot ken bob har vist oss at det ikke er umulig, men understreker samtidig at det tar tid å komme dit han er i dag. Rome wasn’t built in a day!

Om du vanligvis løper i tradisjonelle løpesko og ønsker å melde overgang til barbeint-klubben, bør du være oppmerksom på og ta hensyn til tidsaspektet. For å forstå overgangen bedre, er det beste å rett og slett forsøke å løpe noen meter barbeint, kjenne på følelsen og gjøre deg opp egne tanker om hvordan det oppleves.

Fivefingers har flere bruksområder. Her får de være med på jobb.

Derfor er fivefingers et godt alternativ

Av praktiske årsaker som kulde/varme og en lang tilvenningstid, vil fivefingers være et ypperlig hjelpemiddel for å oppleve flere av de samme følelsene og effektene som når du løper barbeint. Videre vil det ta lang tid før du vil klare å løpe like langt, hyppig, intensivt og raskt som du er vant til med de tradisjonelle løpeskoene dine. Dette fordi kroppen trenger tid på seg for å gjøre sine endringer og tilpasninger. Siden utbredelsen av slike sko og sko med tykkere såler generelt, er såpass stor som den er i dag, har vi brukt store deler av livene våre til å la kroppen bli vant til en slik bruk. Da kan det videre være lettere å forstå hvorfor kroppen trenger lang tid på en «avvenning», tilbake til bare bein.

Mange løse tråder

Ovenfor har jeg gitt et innblikk i noen aspekter av forskjellene med det å bruke sko og det å la være. Det ville blitt en meget lang bloggtekst å forklare alt dette i en og samme post, så jeg vil derfor komme videre inn på dette i senere poster. I mellomtiden kan du titte på bacheloroppgaven jeg har skrevet om dette. Den finner du her!

Jeg vil gjerne høre om dine barbeinte opplevelser! Har du forsøkt å løpe med bare bein, men ente opp med bare tull? Alle kommentarer verdsettes. Ikke bare meg, men også av andre lesere som kansje lurer på det samme, men ikke tørr å spørre. Peis på!

Du har kansje sett de løpende rundt i en skog nær deg, eller hørt om de i media. Jeg vet ikke hvor mange som finnes, men antallet bare øker i takt med oppmerksomheten de får. Hva har de på føttene? Rare sokke-lignende tåsko? Eller rett og slett ingenting?! Jeg snakker da om «barbeintløperne». Muligens et upresist begrep, som ofte omfatter de som løper iført sine «fivefingers», men jeg lar det passere for denne gang og for enkelhets skyld.

Temaet er i vinden som aldri før, der det diskuteres i det vide og det brede om hva vi burde eller ikke burde løpe i. Til tross for at tradisjonelle løpesko preger utvalget i sportsbutikkene i Norge i dag, velger stadig flere butikker å ta inn et lite parti med minimalistiske løpesko, hovedsaklig Vibram Fivefingers. Men hvorfor skal man bruke slike fivefingers, når det heter «barbeintløping»? Holder det ikke å ta av seg sko og sokker, og løpe avgårde?

Jo, men…

Løpsteknikken er svært avgjørende ved barbeintløping. Dersom du har løpt rundt i flerfoldige år med feite løpesko, har du ganske sikkert utviklet en annen løpsteknikk enn det som anses som fordelaktig for barbeintløping. Din første tur kan da bli en smertefull og ubehagelig affære. Men det trenger det jo slettes ikke å bli. Med en enkel innføring, en stor porsjon tålmodighet og litt veiledning, vil du komme godt i gang med et nytt kapittel i den imaginære løpeboka di. Det vil være et kapittel der du får oppleve mye mestring og mange gode løpeopplevelser.

Er dette noe for meg?

Ja, definitivt. Et veldig bastant svar, synes du nok. Da du har kansje vonde knær/legger/føtter eller andre lyter, en merkelig løpsteknikk, er overvektig eller har andre engstelser for å forsøke deg på barbeintløping. Still deg selv følgende spørsmål:

«Hvorfor mener du, som så mange andre, at det er fordelaktig å løpe i de tradisjonelle løpeskoene?»

og

«Hvordan innvirkning har dempingen, de stive sålene og høye hælene, på kroppen vår?»

Spørsmål du muligens ikke har tenkt så nøye over tidligere. Dette kommer nok av at den tradisjonelle løpeskoen er godtatt av allmennheten og ettertrykkelig reklamert for av velkjente løpeskoprodusenter og sportsbutikker. Det er jo så enkelt å bare slenge seg på resten. Skli inn i mengden. Gjemme seg bort. Uten egne meninger.

Jeg er ikke redd for å skille meg fra mengden!

«Går det bra eller?» – Frognerfruene. Bygdøy, Oslo. April 2012

Ønsker du å starte med barbeintløping? Eller er du derimot redd for og reservert fra å prøve? Kom med dine synspunkter og ditt forhold til barbeintløping i kommentarfeltet!