Var alt bedre før?

Det er til tider utrolig fascinerende hvordan tidene forandrer seg. Ser vi tilbake til 1960-tallet, var det stort sett bare konkurranseløpere som var ute og løp gatelangs. Det var nemlig ikke vanlig for den gjengse innbygger å bruke fritiden sin på å løpe lengre distanser helt uten ærend. Men heldigvis ble løping etter hvert promotert som en helsefremmende aktivitet for folk flest, og disse langsomme «joggerne» økte raskt i antall og var med på å skape en joggebølge.

Det snakkes om at vi er inne i en ny joggebølge i dag, i den forstand at løping igjen har blitt voldsomt populært som en mosjonsidrett. Mye har dog forandret seg siden 1960-tallet. Pulsklokker, tredemøller, treningsapper, instagramkontoer og alskens typer løpesko, preger bildet i dag. Sosiale medier har videre gjort det mulig å spre tider, tips og skryt med øyeblikkelig virkning, og har vært med på å skape en kultur hvor vi til stadighet sammenligner oss med andre løpere.

Teknologien har altså endret premissene siden den første løpebølgen og har gjort at løping ikke lengre er den enkle aktiviteten som den en gang var. Mange bruker nå mobiltelefonen til å spore løpeturene sine, måle intensitet, ta selfies og lytte til musikk. De mest ivrige har også mange løpesko, samt en stor garderobe løpetøy (Ja, for vi må vel se bra ut når vi trener?). Men er det faktisk sånn at vi kan kjøpe oss til bedre form? Kan motivasjon og løpeglede virkelig kjøpes for penger?

For meg er løping en befriende aktivitet med fokus på glede og opplevelser. Det å medbringe mobiltelefon, pulsklokke eller andre elektroniske enheter, er for meg en fjern tanke. Distraksjoner. Noen ganger blir jo også skoene liggende igjen hjemme. For enkelhets skyld. Jeg lar tankene løpe løpsk og gir øynene frie tøyler til å skaffe meg nye inntrykk og inspirasjon. For meg er løping frihet.

Dette innlegget er inspirert av min masteroppgave «Var alt bedre før? Norske mannlige langdistanseløpere i perioden 1970-1990«.