Løping på asfalt

Å løpe på asfalt kan være utfordrende. Det harde underlaget gir et ærlig svar på mine løpeferdigheter. Slurver jeg med fotisettet, må jeg tåle konsekvensene forløpende. Lander jeg forkjært på en stein, kommer smerten øyeblikkelig, men går heldigvis over like fort. Barbeint eller iført tynne minimalistiske løpesko, kan dette virke skremmende. Jeg bruker ingen myke sko eller andre hjelpemidler. På asfalten løper jeg helt alene, så tett på underlaget som mulig. Jeg måtte dog trene meg opp for å mestre kunsten å løpe på asfalt. Litt etter litt og mil etter mil, ble steget lettere og løpsteknikken stadig mer automatisert. Oppover, nedover og på de endeløse flate partiene, asfalten var slett ikke så skummel som jeg hadde blitt fortalt. Jeg lærte meg å like harde underlag.

Jeg mener at det blir alt for enkelt å advare mot å løpe på asfalt, av den enkle grunn at det påstås å øke risikoen for å pådra seg skader. Løping på asfalt er som å kjøre bil uten sertifikatet. En må lære seg å mestre det å kjøre bil, før man slipper ut på veiene på egen hånd. Litt sånn er det med løping også. Det må læres. Så hvorfor er frykten for asfalt så stor hos den gjengse løper? Kanskje mest av alt fordi ferdighetsnivået på mange løpere i dag, er relativt lavt. Da tenker jeg spesielt på de mange «nye» løperne som ønsker å finne formen (igjen). Til tross for en mangelfull løpsteknikk, kan løping på asfalt i myke sko, med oppbygde hæler, likevel gjøres komfortabelt. Faren med dette er at vi fort kan lure kroppen til å tro at vi løper riktig, selv om det nødvendigvis ikke stemmer. Jeg bruker å si at vi da kan «jukse med teknikken».

Tradisjonelle løpesko legger ikke til rette for å kunne utføre en hensiktsmessig løpsteknikk. At løping på harde underlag som asfalt, da kan virke skadegjørende, er ingen overraskelse. Løpsteknikken og dermed belastningen, blir annerledes sammenlignet med barbeint løping eller løping i minimalistiske løpesko, noe jeg har gjort rede for i min bacheloroppgave. Av denne grunn synes jeg det er fornuftig at alle løpere bør gjøre seg kjent med barbeint og minimalistisk løping, allerede i starten av deres respektive løpekarrièrer. Dette for å gjøre hver enkelt løper oppmerksom på hvordan en hensiktsmessig løpsteknikk kan utføres. Kanskje vil også mange av disse fortsette å løpe barbeint eller i minimalistiske sko, noe som kan være med på å redusere skadeforekomsten blant løpere.

For meg har løping på asfalt utviklet seg til å bli noe positivt. Fra den tiden jeg benyttet myke, tradisjonelle løpesko, og frem til i dag, har jeg fått en helt annen forståelse for løping på harde underlag. Jeg minnes godt min første tur på asfalt i minimalistiske løpesko. Det føltes som om føttene mine skulle dundre rett igjennom asfalten for hvert steg jeg tok. Skoene var ikke lengre til mye hjelp og jeg måtte klare meg selv. Jeg fant raskt ut at jeg måtte tilegne meg et lettere steg, men veien mot å perfeksjonere en slik løpsteknikk, var lang. Det gikk vel fort et helt år før jeg kjente meg 100% komfortabel med barbeint og minimalistisk løping. Asfalten virket ikke hard lengre, for jeg landet ikke hardt på den. Kroppen min var også sterkere, slik at den fint tålte belastningen. Dette fikk jeg senere bekreftet da jeg fullførte Stockholm Marathon iført minimalistiske løpesko. Jeg hadde overvunnet en gammel myte og gjentatte advarsler om at løping på asfalt ikke er bra for kroppen. I starten var det utfordrende, men etter som jeg lærte meg hvordan jeg skulle løpe på den, ble løping på asfalt en stor glede for meg!

Hvilke erfaringer har du med løping på asfalt?