Jeg tror at det å løpe barbeint handler om mer enn selve aktiviteten i seg selv. Jeg tror det handler om det å være annerledes. Å skille seg fra mengden og forlate sosiale normer. Våge å ta andre valg. Prøve noe nytt, flytte grenser og sette ut på en spennende ferd mot det ukjente. Likevel kan slike valg ofte føles feil og lite hensiktsmessige. Men hvorfor føler vi det sånn? Mye av det vi i dag ser på som «vanlig», har jo tidligere vært oppsiktsvekkende og sært. Tenk litt på det du.
Mesteparten sitter i hodet
Det har nå gått lang tid siden sist jeg løp barbeint. Uten noen spesiell grunn. Det har som regel blitt med tanken. Men hvorfor lar jeg meg stoppe av tankene mine? Kanskje fordi hjernen vår alltid velger løsninger som er lett tilgjengelig og krever minst mulig energi. I det virvaret av tanker som surrer rundt der oppe vil det være umulig å tenke over alt vi gjør. Dermed automatiserer vi handlinger og legger til oss vaner. Det kan derfor se ut som om tankene mine har vært mer opptatt av andre ting den siste tiden. Jeg har jo heldigvis fått utrettet mye annet i mellomtiden. Så det er vel en prioriteringssak.
Et annet viktig poeng er at det ofte kan føles kostbart å skille seg ut. Tanker, energi og stress. Uten sko på beina må jeg takle stirrende blikk og kommentarer fra vilt fremmede. Å bli satt i en helt ny og fjern rolle, full av oppmerksomhet. Dette til tross for at jeg liker å se på løping som en aktivitet hvor jeg kan gjemme meg bort i mitt eget hode og bare løpe av gårde. Det er merkelig hvor mye situasjonen forandrer seg bare ved å gjøre noe så enkelt som å ta av seg skoene.
Hvem bryr seg ?
Det å skille seg ut kan videre oppleves som risikabelt. Man kan havne utenfor, bli satt i bås og sett ned på. Samtidig er det lett å bli usikker på det man holder på med, og redselen for å gjøre noe «feil», øker. Men her tror jeg også vi kan skylde på oss selv. På tankene våre. Jeg opplever stadig at jeg kan engste meg for små detaljer, som f.eks. at jeg har en «bad hair day», der jeg er redd for at andre skal plukke det opp og latterliggjøre det. Men like ofte opplever jeg at ingen la merke til at jeg var litt annerledes den dagen. En sjelden gang har jeg til og med fått komplimenter for ting jeg har engstet meg over! Jeg opplever dette hele tiden, både hos meg selv og andre, der det blir skapt en problematisk situasjon inne i hodet, som i utgangspunktet ikke eksisterer. Snakk om å være selvopptatt.
Vi mennesker er naturlig opptatt av hva andre måtte mene om hva vi gjør, og mange er også livredde for å få kritikk. Dette synes jeg blir godt illustrert gjennom bruken av sosiale medier, der flesteparten av oss alltid streber etter å vise oss fra vår beste side. Vi skryter over hvor flinke vi er, hauser opp egne prestasjoner og dyrker kroppen vår gjennom utallige filter. Dermed skapes det en konkurranse som ingen kan vinne. En konkurranse der alle forsøker å bli bedre i alt, alltid. Så hvorfor skal vi delta i en konkurranse der alle tilsynelatende ender opp som tapere? La oss heller sette pris på det vi har og la lysten og gleden styre det vi gjør. Løp barbeint nedover Karl Johan en formiddag, dersom det er din greie. Frykten finnes bare i ditt eget hode.
Vær deg selv!
Selvfølgelig er det ikke slik at alle andre ser ting slik jeg gjør det. Likevel tror jeg mange kan kjenne seg igjen i situasjonene jeg beskriver, og har kanskje aldri tenkt over hvorfor de er som de er. Så hvorfor er det av og til sånn at vi lar oss påvirke av våre tanker om at andre ikke liker det vi gjør. Først og fremst kan vi aldri vite hva andre tenker. Videre kan det spørres om det er så utrolig viktig å alltid fremstille seg selv fra sin beste side? Jeg tror i bunn og grunn ikke at det har noe å si. Men likevel lar vi oss stoppe. Allerede inne i hodene våre. Av frykten og redselen for andres tanker. Utrolig dumt synes jeg. Noen ganger må man bare gjøre det man vil og være seg selv.