Jeg rakk å bli hele 21 år gammel før jeg deltok i min første rene løpekonkurranse. Den gangen ble jeg dratt med til Tromsø og Kvaløya av min løpeglade gudmor og hennes familie, for å løpe Eidemila. Løpingen levde sitt eget lille liv i skyggen av min fascinasjon for fotball, selv om jeg også var kjent for å legge ned gode kilometer på fotballbanen. Det å delta i en løpekonkurranse på dette tidspunktet, ble sett på som en spennende utfordring, da jeg for lengst hadde sett fotballdrømmen fly avgårde. Jeg hadde på forhånd ingen anelse om hvordan løpet skulle ende resultatmessig, så her var det bare å gi jernet fra start og la det stå til. Noe som endte med en utpeiset og fornøyd gutt, et sted på midten av resultatlisten.
Tydeligvis ikke publikumsfavoritten i årets sentrumsløp
Debuten ga mersmak og førte med seg en og annen konkurranse i årene som fulgte. Samtidig sprang jeg stadig mer og lengre enn før, noe som gjorde meg nyskjerrig på å finne ut mer om løping og den trening som følger med. Jeg fikk meg etterhvert jobb på sportsbutikk, der jeg blant annet solgte og fikk kunnskap om løpesko. Jobben førte med seg sine goder, og plutselig rommet garderoben hele åtte ulike par løpesko. Jeg klarte altså ikke å finne et prefekt par, og ble videre ledet over til barbeint og minimalistisk løping. Kort fortalt resulterte det i en bacheloroppgave hvor jeg undersøkte effektene av barbeint løping kontra det å løpe med løpesko, noe som etterhvert ga grunnlag for bloggskriving (også på runnersworld.no).
Om vi spoler frem til i dag, har jeg nylig gjennomført sentrumsløpet for andre gang. Konkurransen fant sted en drøy måned før mitt langsiktige mål om å løpe marathon i Stockholm 1.Juni, og ble brukt som en liten test for å få en liten pekepinn på hvor jeg befinner meg tidsmessig. Dette ble også min første konkurranse i riktig minimalistiske løpesko og ble gjennomført til ny personlig bestenotering med god margin. En etterlengtet bekreftelse om at den uvante treningsdosen ga gode forbedringer, men vil det si at jeg da er klar for å løpe et helt marathon? Jeg skal ærlig innrømme at følgende tanke slo meg underveis i løpet: «Faen, jeg er sliten før det har gått tre kilometer! Hvordan skal jeg da klare å løpe et marathon?!». Får dog håpe at marathonfarten blir noe lavere og at videre trening opp mot løpet bærer frukter. Jeg kommer uansett til å stå klar på startstreken 1.Juni, for å legge ned mitt livs innsats!
Under treningen til dette marathonet har jeg begynt å fundere på hvorfor jeg løper. Hvorfor jeg har meldt meg på et helt marathon og hvorfor jeg trener som en eliteutøver besatt mosjonist? Treningsmengden har nådd sin «all time high», i den forstand at om leggmuskler hadde hatt taleevne, hadde de skreket om nåde! (Eller takket meg for fine treningsturer. Hvem vet hva leggmuskler tenker?). Jeg trener nå omtrent hver eneste dag, samtidig som jeg lurer på hvorfor jeg gidder. Holder det ikke med tre turer i uka? Hvor mye tjener jeg på å fortsette med samme mengde som jeg gjør, kontra å droppe noen økter? Det vil sikkert bli en forskjell resultatmessig, men hva har det å si hvor fort jeg løper mitt marathon? Jeg blir ikke førstemann over målstreken og sikkert ikke sistemann heller, men et sted der i mellom vil jeg tro.
Til slutt kom jeg frem til at jeg løper fordi jeg synes det er gøy. Fordi jeg liker å konkurrere. Ikke fordi jeg har et mål om å vinne eller å løpe inn til en gitt tid. Samtidig løper jeg fordi jeg ønsker å bevise at det er fullt mulig å ha en minimalistisk tilnærming til løping. At det er mulig å løpe et helt mararthon på asfalt med fivefingers på beina. Eller til og med uten. Jeg vil bevise det mest for min egen del, men også for andre. Slik at jeg har noe å vise til når skeptikerne fornekter seg at det i det hele tatt går an å løpe uten mykt dempede sko. På denne måten håper jeg å kunne dele min tilnærming til løping, slik at andre også får en mulighet til spennende og gode løpeopplevelser, som de jeg har hatt siden jeg begynte å løpe med minimalistiske sko.
PS: Jeg har foresten et resultatmål for det å løpe marathon: Å slå rekorden til pappa. En rekord han liker å prate om, for å si det mildt. Han trengs altså å jekkes ned noen hakk! Ingen lett oppgave, men jeg har heldigvis tiden på min side. Han har nemmelig lagt marathonskoene på hylla for godt!
