I fravær av tilfredsstillende fottøy for løping på vinterføre, har jeg gjort som Bill Bowerman og tatt saken i egne hender. Med utgangspunkt i forskning og egne tanker om løpesko, har jeg laget mine egne minimalistiske løpesko. Sko som gjør løping på snø og is til en behagelig opplevelse, selv om gradestokken viser seg fra sin negative side. Samtidig som de skal holde føttene varme, har jeg lagt stor vekt på at de skal være fleksible og dermed ikke hindre føttenes bevegelser. Selve skaperprosessen gikk radig for seg, der jeg brukte de materialer jeg kunne finne innenfor husets fire vegger. Resultatet derimot, hadde jeg ingen anelse om…
Steg 1 – Varme
Da fottøyet skal brukes om vinteren trenger jeg noe som hjelper meg med å holde på varmen. Jeg bruker da et par av forsvarets tykke hvite ullsokker som basis, helt innerst mot foten. Sokkene er meget slitesterke og er de varmeste ullsokkene jeg har til rådighet. Hva egenskaper for transport av fuktighet angår, er ikke dette et fokusområde for øyeblikket. Mest av praktiske årsaker. Minuset med dem er at jeg frykter de blir for tykke, slik at sensoriske tilbakemeldinger reduserers.
Deretter fant jeg et par forholdsvis tynne og meget fleksible såler i et gammelt skopar. Disse bruker jeg som isolasjon mellom fotsålene og underlaget. Selv om de ikke spesielt tykke (et pluss), har de en overraskende god isolasjonsevne. På minussiden blir sålene for små, selv om de passer min skostørrelse. Jeg trenger noe som dekker en større flate, for å unngå at foten sklir utenfor kanten på sålen. Under min første av to testturer, benyttet jeg en gammel klut rundt den ene foten, i stedet for såle. Dette for å undersøke og sammenligne klutens egenskaper opp mot sålens.
Steg 2 – Ikke bli våt
Den ene sålen festet jeg deretter med tynn plastfolie, holdt på plass med elastisk sportsteip. Dette for å holde ullsokkene tørre og for å holde sålene på plass. Da jeg så for meg at føttene mine ville bli veldig klamme, unnlot jeg å bruke plastfolie på den ene foten. På denne måten kan jeg undersøke effekten av plastfolien nærmere i ettertid.
Steg 3 – Mer ull
Av ulike årsaker valgte jeg å ta på meg enda et par ullsokker utenpå det hele. Baktanken med dette må ha vært for å holde alt på plass og for å gjøre konstruksjonen sterkere. I skrivende stund ønsker jeg å kritisere dette valget, da det reduserer sensoriske tilbakemeldinger fra underlaget. Sekunder senere innser jeg at disse sokkene fungerer som en slags yttersåle, samtidig som de også har andre egenskaper…
Steg 4 – Grep
Tankene mine gikk rundt det å ha noe som sørger for godt grep på snø og is. Resultatet var en slags gummimatte med store hull i, som brukes under gulvmatter slik at de ikke sklir. Om dette i det hele tatt ville bidra med den tiltenkte funksjonen, hadde jeg ingen anelse om. Uansett. Jeg klipte til passende biter, som jeg deretter festet med vanlige skolisser for å holde dem på plass.
I utgangspunktet så jeg for meg at det ytterste paret med ullsokker ville gi tilstrekkelig med grep, men jeg var dog nyskjerrig i hvordan denne gummiløsningen ville fungere. Det var også bekymringer for at det ville feste seg snøklumter til ullsokkene og at de skulle bli våte. Men hei, det er jo derfor dette skal testes!
Steg X – Fleksibilitet
Hele prosessen var gjennomsyret av egne prinsipper for minimalistiske løpesko. Der i blant at hele konstruksjonen måtte være meget fleksibel. Dette ble overholdt meget bra, i form av valg og sammensetning av materialer. Det var også et poeng å ikke ha en standarisert gummisåle som brukes på masseproduserte minimalistiske løpesko. Dette fordi jeg synes slike såler ofte blir for stive og fordi jeg vil gjøre dette på min egen måte.
Dommen
Fottøyet har gjennomgått to seperate tester under noenlunde like værforhold. Rundt 15 minusgrader på tørr snø og is, langs landeveien. Ingen nedbør. Testdistansene er til å ta kritikk av. Henholdsvis 3 og 6 km (Lengre testtruer er under planlegging). I forhold til varmeegenskapene, så vil jeg driste meg til å si at dette må være helt i toppen av varmeskalaen når det gjelder minimalistiske løpesko. Selv om det var fryktet underveis, opplevde jeg ikke at føttene ble klamme, men det trengs lengre testturer for å kunne fastslå dette. Sålene mellom ullsokkene, var veldig verdifulle. Noe jeg merket godt da den ene sålen skled langt fremover inne i sokken, slik at hælen havnet utenfor og brått ble kald.
Bruken av fottøyet begrenser seg til kalde og tørre dager. Så fort det blir væromslag og bløte veier, vil nok vannet legge seg trygt og godt sammen med ulla og bli ubehagelig. Løsningen min for å oppnå bedre grep, anser jeg som unødvendig og fullstendig bortkastet. Jeg merket ingen forskjell med eller uten denne gule gummien. De ytterste ullsokkene fungerte som yttersåler og gjorde seg slettes ikke bort. De tok verken til seg snø eller is, og ble heller ikke våte. Grepet var godt, selv på is. Løpsfølelsen var rett og slett fantastisk! Det føltes som å løpe uten sko på beina. I bare sokkene (selvsagt). Noe som videre gav meg en følelse av frihet.
«Ja, sånn va luggan laga»
Selv om jeg etter fri fantasi har laget mine egne løpesko, fant jeg ut at disse skoene i prinsippet var veldig like et fottøy som kalles for «lugger«. I følge min mor har lugger sin oppbrinnelse fra Nord-Norge, noe som støttes av familien Bremnes som faktisk har en egen sang om dem. Det blir videre fortalt at luggene blir brukt utendørs, under kalde og tørre forhold på innlandet. Om de egner seg til løping, gjenstår å se. Prosjektet blir i alle fall tatt fatt i med stor optimisme!
Har du forsøkt å lage dine egne sko?
.jpg){kind=link}