Føtter på fjell

Det slår meg at mennesker er lett påvirkelige. Nære relasjoner mer enn andre. Det er de som klamrer seg til håpet om at det virkelige er disse minimalistiske skoene som skal gi den ultimate helbredelse. En «ta av deg dine sko og bli født på ny!» type of thing. For det bør jo være enkelt; det høres overbevisende ut. Naturlig. Ikke minst naturlig. Det er veldig viktig i dag.

Det kan være søken etter komfort, ønske om oppmerksomhet eller streben etter stadig fremgang, som motiverer. Selvfølgelig er jeg også egosentrisk nok til å innbille meg at noen lar seg påvirke av «these writings of a madman», her på denne siden. Om jeg ikke er en dyktig motivator, er jeg en mester i forvirring!

Når Bjørn Eidsvåg synger om å sette sine føtter på fjell, går tankene i stedet mot at mange sklei ned og satt seg fast i myra. Ja, det må ha regnet mye den dagen. For det er jaggu meg et fåtall av mine bekjente som fortsatt har like stor tiltro til denne vekkelsesbevegelsen, som for syv år siden. Det finnes mange illeluktende, slanke sko innerst i manges garderobeskap.

Ei heller ser vi snurten av minimalistiske sko i norske forretninger. Ah, de solgte ikke nok; var dermed ikke lønnsomme. Tykkere sko markedsføres mer. Det høres jo veldig fornuftig ut. Myke, lette sko. Også skryter jo tante Agatha over at hofteproblemene har forsvunnet. Hun kjente dem i alle fall ikke under bridgeturneringen sist fredag. Det stemmer jo med det alle andre sier, og hyllene var jo overfylte av ulike modeller. Tante Agatha ble helbredet.

Da fant hun tilbake til seg selv.