Den late mosjonist: Hvorfor løping er kos

Jeg anser meg selv som ganske aktiv og sprek, men jeg har definitivt mine late perioder. I slike perioder føles det meste som et tiltak, og aktivitetene som foretrekkes er ganske, eh, inaktive. Heldigvis følger det ofte lysere perioder, der negative tanker blir til positive. Motivasjonen sniker seg tilbake selv om det er hodeløst tungt å starte opp igjen. Løpeturene er både sporadiske og smått komatøse, men formen blir merkbart bedre for hver uke som går. Gode opplevelser fostrer ytterligere gjentagelser, og vips, så er jeg tilbake i løpeform igjen.

Foto: Tom A. Kolstad
Foto: Tom A. Kolstad

Litt etter litt

Det ovennevnte er i og for seg en velkjent greie. Jeg ønsker likevel å fremheve at en slik prosess ikke trenger å være tung, frustrerende og full av bannskap. Den kan bestå av korte fine turer, på lav intensitet, der gode opplevelser ute i det fri, er hovedfokus. Selv om noen sier at du burde løpe raskere, at du burde presse deg ut av komfortsonen, er det ingen grunn til å føle at det er noe krav. Løp en fin liten runde. Utforsk nye steder. Se på naturen, folk og gamle bygninger. Hør på lydene. På stillheten. Bare løp.

La de harde øktene komme

Forhåpentligvis har den skånsomme starten skapt gode løpeopplevelser og gitt deg en idè om at løping kan være en ganske alright ting å gjøre. At løping kan være en fin måte å koble av på. Distansere hverdagen for en liten stund. Du merker også at noen løpeøkter definitivt kjennes lettere ut enn andre, og at enkelte økter følgelig oppleves ganske tunge. Kjenn derfor litt på hvordan du ligger an, for hver økt som går, og tilpass lengde og intensitet deretter. Kjenner du deg lett og fin en dag, gi på litt ekstra og flyt avgårde. Dermed kommer de harde øktene mer naturlig.

Foto: Tom A. Kolstad
Foto: Tom A. Kolstad

Hvor kosen kommer inn i bildet

På denne måten synes jeg løping føles mer komfortabelt og lystbetont. Fra en ikke-løpers perspektiv høres det ganske rart ut at det kan være koselig å løpe. At det ikke trenger å være et evigvarende slit og mas. Bare en enkel aktivitet man kan kose seg med. Harde økter så vel som korte og rolige turer. Jeg liker dem alle sammen. I tillegg opplever jeg stadig at et glis tvinger seg frem, mot slutten av løpeøktene mine. Hvor dette gliset kommer fra, vet jeg ikke. Det bare trenger seg frem, spontant som bare det. Noe jeg tenker må være et sikkert tegn på at jeg har gjort noe riktig. Et tegn på glede.